God's Calendar [156]

Introduksjon til den Jødiske kalender

Kalenderen i det jødiske system var ikke den som ble benyttet i tempelperioden på Kristi tid og den tidlige kirke, men er et senere avledet system. Schürer sier i Appendix 3 i The history of the Jewish People in the Age of Jesus Christ (Vol. 1,s.587 ff.), ”de jødiske navn (på månedene )har assyro-babylonsk opphav; deres akkadiske ekvivalenter er : ni-sa-an-nu, a-a-ru, sf-ma-nu, du-u-zu etc.” og han refererer til Landsburgers verk om emnet (Materialen zum Sumerischen Lexikon V (1957), s. 25-28 etc.).

Shürer sier videre:

Innenfor den jødiske sfære, er Megillath Ta`anith de tidligste dokumenter som lister opp alle månedene i rekkefølge. Det ble samlet i det første eller tidlig andre århundre A.D., siden det allerede er sitert i Mishnah (Mishnah ble samlet rundt det andre århundre ). Av senere autoriteter er det nødvendig å nevne bare den lite kjente, kristne Josephus, som i sin Hypomnesticum (PG cvi, col.33) har (Nesan, Eiar, Eiouan, Thamouz, “Ab, ‘Eloul, ‘Osri – les Thishri, Marsaban, Chaseleu, Tebet, Eabath, ‘Adar).

Etter å ha listet opp evidens for navnene på de jødiske månedene (se Appendix) sier han videre:

De jødiske månedene har hele tiden fortsatt å være det som månedene i alle siviliserte nasjoner var opprinnelig, nemlig genuine lunære måneder. Siden den astronomiske varigheten av en måned er 29 dager, 12 timer, 44’, 3”, må måneder med 29 dager alternere ganske fast med måneder på 30 dager. Men tolv lunære månader har bare 354 dager, 8 timer, 48’ 48”. Differansen mellom et måneår på tolv måneder og et solbasert år blir dermed 10 dager og 21 timer. For å kompensere denne forskjellen, må en ekstra måned innsettes, minst hvert 3. år, og av og til i det 2.. Det ble observert allerede i tidlige tider at en tilstrekkelig kompensasjon kunne oppnåes ved å insette en ekstra måned tre ganger hvert åttende år ( en slik periode ville gi en differanse på 87 dager ). De quadrenniale greske leker avhang allerede av en erkjennelse av denne 8-årige syklus ( ‘octaeteris ‘), idet den fireårige syklusen tilkom ved enkelt å halvere den.

Dermed er altså Olympiaden basert på den lunære kalender.

Schürer fortsetter:

Så tidlig som det 5. århundre f.Kr. hadde astronomen Meton fra Athen satt opp et enda mer nøyaktig system for kompensasjon i form av en 19 års syklus, der en ekstra måned skulle innsettes syv ganger. Denne overgikk tydelig 8-årssyklusen i nøyaktighet, fordi der i denne nittenårige syklusen bare gjenstod en differanse på litt over to timer, mens den i 8-årssyklusen var en og en halv dag. Av andre astronomer som fremskaffet til og med mer nøyaktige utregninger, fortjener Hipparchus av Nicaea ( ca. 180 -120 f.Kr.) spesiell omtale. Det faktum at sol og måne tilbakestilles omtrent nøyaktig ved hvert nittende år, var også velkjent for babylonierne. Faktisk antas kileinnskriftene å vise at de på fast basis benyttet en 19 –års syklus for insetting av ekstra måneder, så langt tilbake som til Nabonnassar, altså lenge før Meton. Selv om ikke dette er bevist ennå, kan bruken av en nittenårig syklus i den persiske og seleukiske era, i alle fall aksepteres som verifisert, selv om det ennå ikke er absolutt sikkert om dette først tilhører grekerne eller ( som er sannsynlig:) babylonierne.

Så Babylonierne hadde kunnskap om den 19-årssykliske månekalender. De forstod den lenge før filosofen Meton. Selv om det ikke ennå er bevist for Babylon, kan denne syklusen oppfattes som verifisert for den persiske og seleukiske æra. Shürer er absolutt ikke sikker om den tidligste forståelse av dette tilhører grekerne, eller som er sannsynlig, babylonierne. Det kan vises at det til og med var kjent lenge før babylonierne.

Shürer noterer:

...at 19-årssyklusen var brukt i det arsakiske rike i første århundre f.Kr. og e.Kr., og Th.Reinach har vist fra undersøkelse av mynter at årene 287, 317, og 390 i den seleukiske æra oppfattes som interkalerte år (ekstra år innsatt, ov. anm). Hvor langt framskredet var jødene i disse forholdene i den inter-testamentale æra? De hadde selvfølgelig en generell kunnskap om dette, men om vi ikke er fullstendig villedet, hadde de ikke på Jesu tid en fastsatt kalender, men begynte hver måned, basert på empirisk observasjon, med tilsynekomsten av nymånen, og på samme vis, basert på observasjon, satte de inn en ekstra måned om våren i det tredje eller andre året i samsvar med regelen om at påsken uansett alltid måtte komme etter vårjevndøgn.

Disse sitatene begynner denne studien med den inter –testamentale periode og Schürers kommentarer på kalenderen. Guds kalender går tilbake til skapelsen. Den er ikke påvirket av hva jødene gjorde på Jesu tid, og vi vil faktisk se hvorfor Schürer ikke er hverken utfyllende eller korrekt i dette. Vi vet at observasjonssystemet ble introdusert på et senere tidspunkt og ble brukt samtidig med at man beregnet konjunksjonen (sol, måne og jord står på linje: astronomisk nymåne ov.anm.) tilsynelatende for å tilgodese tradisjonene. Fagfolk er rimelig samstemte om at samaritanene og saddukéerne hadde samme system seg imellom, og dette var basert på konjunksjonen som man kalkulerte og annonserte i hvert fall åtte måneder på forhånd – spesielt vet man dette om samaritanene.

Vi vil undersøke dette aspekt videre. Schürer trekker ikke den logiske slutning i sin argumentasjon om hvorfor jødene begynte å anvende observasjon, når de visste bedre, eller hvorfor de introduserte argumentet for observasjon i det hele tatt ved enden av tempelperioden. Faktisk vil vi se at fariséerne ikke hadde makt til å innføre dette i tempelperioden ved deres egen villfarelse.

Man kan med sikkerhet si at samaritanene hadde den samme kalenderen i 2500 år, minst, og at det kalender- og sabbatssystem som de bruker i dag, basert på konjunksjonen, er det samme system som ble brukt i tempelperioden og videre. Kommentarene fra Ibrahim ibn Ya’kub, en samaritansk bibelkommentator, viser at samaritanenes praksis var ifølge konjunksjonen. De startet dagen om kvelden eller ved skumring. De holdt en to-dagers festival på den 14. og 15. nisan eller abib, slik som den sabbatsholdende kirke har gjort i to tusen år ( jfr. The Role of the Fourth Command in the Historical Sabbath-keeping Churches of God( No. 170), 1998 edition). De holdt ofringen om kvelden ved slutten av dagen på 14. nisan og begynte måltidet om kvelden den 15. nisan, alt bestemt utifra konjunksjonen. I tillegg holdt de pinse på søndag femti dager etter svingekornbåndet i usyrede brøds høytid slik som saddukéerne i tempelperioden (jfr. John Bowman (utg. og overs.), Samaritan Documents Relating to Their History, Religion and Life, Pittsburg Original texts and Translation Series Number 2, pp. 223-237).

Der er ingenting som kan støtte en påstand om at samaritanene endret systemet, eller at de, eller de andre nasjonene som er nevnt ovenfor, ikke hadde kapasitet til å kalkulere konjunksjonen presist, lang tid på forhånd, i hele tidsperioden for det andre tempel. Dersom jødene ” mistet ” denne kunnskapen ved enden av den andre tempelperioden så gjorde de det i så fall med overlegg forat de kunne innføre sine egne tradisjoner. Kirken har aldri fulgt dem i hvorledes kalenderen og nymånene skal bestemmes unntatt i dens mest uvitende judaiserende periode rett etter reformasjonen. Rabbinsk judaisme introduserte også hedenske festivaler og systemer i kalenderen de hadde fra Babylon i det tredje århundre.

R. Samuel Kohn, sjefsrabbiner i Budapest og en som har skrevet om samaritanenes praksis i Budapest i 1894, har nedtegnet praksisen i den sabbatarianske kirke i perioden rundt reformasjonen. Han bemerker at den sabbatarianske kirke der bestemte kalenderen ut ifra konjunksjonen (med en variasjon i forhold til samaritanenes praksis). Han bemerker også det faktum at de senere judaiserende kirker ( post-Simon Pechi ) i Transilvania, fulgte Rosh HaShanah eller nyåret som ble feiret i tishri, som et bevis på jødisk påvirkning. Han hevder at Rosh HaShanah ikke ble introdusert i judaismen før etter tempelperioden i det tredje århundre. Dr. Kohn bemerker dette viktige faktum i arbeidet The Sabbatarians in Transilvania, og påstår at dette tilkom i det tredje århundre og i ” post-bibelsk” (etter-bibelsk) tid ( idet han refererer til Thalmud Rosh haShanah 8a, ved n.18 til kap.7) ( Utg. W.Cox, overs.T.McElwain og B.Rook, CCG Publishing;USA, 1998, pp.v, 58, 106 ff.,et seq. og nn.). Det bibelske nyttår er i abib/nisan som er første måned.

Utviklingen fra den opprinnelige, rene, bibelske kalender til den rabbinske kalender som ble introdusert fra Babylon, først under Hillel II i 358 e.Kr., var langtrekt fordi tradisjonene måtte inkorporeres for å kunne rettferdigjøre de gradvise endringer. Mishna, som ble samlet rundt år 200 e.Kr., og som Talmud senere sprang utifra som en kommentar, gjengir mer eller mindre denne prosessen ved de kommentarer og autoriteter den siterer.

Vi vil se nedenfor at kalenderen I tempelperioden fulgte den saddukéiske regnemåte, og at det fariséiske system først kom i funksjon etter ødeleggelsen av Tempelet i år 70 e.Kr. Mishnah gjengir mange forhold som den moderne jødiske kalender er laget for å motvirke. Denne kalenderen var i realiteten ikke fullført – selv ikke under Hillel II fra ca. 358 – og undergikk modifikasjoner helt til det 11.århundre. Detaljer omkring endringer og konflikter er gjengitt i studien The Calender and The Moon:Postponements or Festivals?(No. 195).

Mishnah viser at helligdagene falt helt inntil sabbaten, både dagen før og dagen etter, som betyr at det systemet som fariséerne innførte for å beskytte tradisjonene (de ville blant annet unngå to helligdager inntil hverandre – laget derfor en kalender som unngikk dette ov. anm.) ikke var på plass selv så sent som ved samlingen av Mishnah (jfr. Soncino Talmud: Shabbat 114b; Menachot 100 b; and Mishnah Besah 2:1; Shabbat 15:3; Arakin 2:2; Hagigah 2:4 ). Tett påfølgende (eng. txt.:“ back-to-back” – ingen hverdag imellom ov.anm. ) sabbater var vanlig. Teksten i Hagiga 2:4 viser hvordan konflikten utviklet seg på den tid (200 e.kr.) mello pro- og anti-søndags-pinse tilhengere ( jfr. Ibid. ( No 195 - se også nedenfor ). Det er umulig at forskyvningssystemet (eng.txt.: postponement system- et system som skyvde på helligdager bl.a.for å unngå to helligdager på hverandre – overs. anm.) og den nåværende, moderne Jødiske kalender kunne ha vært på plass på Jesu tid. Mishnah sier også at der er fire nyttår og at første dag av nisan er nyttår for konger og festivaler. Dette er også behandlet i studien The Night to be Much Observed ( No. 101) som ser på den samaritanske praksis under påsken. Vi kan også se fra disse tidsangivelsene i Mishnah at for Esra og Nehemia var tiden satt med utgangspunkt i 1. nisan og ikke 1. tishri (7. måned som i den jødiske kalender er nyttårsmåned- overs.anm.) (jfr. Reading the Law with Ezra and Nehemiah (No. 250). Tishri ble brukt på den tiden til å rekne årene, for sabbats- og jubelåret (regnes fra 10.tishri –overs. anm. ). Vi ser at nedtegnelsen om denne oppfatningen omkring tishri (at den skulle være nyttårsmåned overs. anm. ) kom inn fra Babylon og angies først å være fremsatt av R. Eliazar and R. Simeon ( ibid. 1.1D ). Den ble ikke feiret som nyttår i tempelperioden. Mishnah gjør også et forsøk på å skille begynnelsen av å gi tiende av dyrene til 1. Elul (ibid. 1.1 C). Shammais hus mente at nyttår for trærne var 1. shebat, mens Hillels hus mente det var den 15. dag den måneden. Nyttår ved fullmåne er en direkte hedensk praksis som også ble introdusert fra Babylon og var uten tvil assosiert til plantinger gjort i forhold til månefasene. Alle disse bestemmelsene stammer fra post-tempel-perioden i rabbinsk judaisme. Først i det tredje hundreår ser vi tishri bli etablert av rabbinerne. Dette, og forskyvningssystemet, er nå befestet i judaismen, helt i motstrid til Guds ord. Basunfesten (eng. Trumpets) er ofte ikke på den astronomiske nymånen (eng.txt.: molad / konjunksjonen overs.anm.), og Guds helligdager er forskjøvet ved ulydighet til andre dager som Gud ikke har ordinert.

Encyclopedia Judaica innrømmer dette i sin artikkel om Fixing Rosh HaShanah (hvordan bestemme nyttårsdag).

Hvordan bestemme Rosh HaShanah (Nyttårsdag). Året begynner på 1. tishri, som sjelden treffer på dagen for den astronomiske nymåne (molad) , siden der er fire hindringer og overlegninger, kallet dehiyyah, som innvirker når første dag av måneden ( rosh hodesh) skal fastsettes. Hver dehiyyot kan forårsake forskyvning på to dager: (1) hovedsaklig for å hindre at Soningsdagen (tishri 10) kommer på fredag eller søndag, og at Hoshana Rabba (den syvende dagen av løvhyttefesten, tishri 21) kommer på lørdag, men delvis også skal det tjene et astronomisk formål….(2) helt og fullt av en astronomisk grunn, dersom nymånen ( molad ) kommer midt på dag eller seinere, vil Rosh HaShanah bli utsatt med en dag ( ibid., p.44)

Den tredje og fjerde dehiyyah er mer komplekse regler som involverer spesifikke tider for nymånen (eng. txt.: molad – molad/flt. moladot er et hebraisk ord som betyr ” fødsel” –altså nymånens begynnelse ov. anm.) og den derav følgende forskyvning av 1 tishri. Disse såkalte moladot er tabulert med spesifikke forskyvninger som man finner beskrevet i artikkelen i Encyclopedia Judaica. Disse reglene for forskyvning var ukjente på Kristi tid så vel som den tiden man samlet Talmud. Mishnah, og Talmud som er en kommentar til Mishnah, viser klart at Soningsdagen kunne falle på en fredag eller en søndag fram til tiden da Mishnah ble samlet, og følgelig også i Kristi tid to hundreår tidligere. Vi ser også at fastsettelsen av månedene var forskjellig fra hva det er i den jødiske kalender.

(Arakhin 2:2): De teller ikke mindre enn fire fulle måneder i året, og (for de vise) har det aldri framkommet mer enn åtte.( dette går på antall dager i måneden- 29 eller 30 – ov. anm.)

Det er dermed umulig at systemet med forskyvninger kunne ha vært på plass i Kristi tid. Vi fortsetter (Encycl. Jud.):

…man forventet at det nåværende systemet skulle bli erstattet ( uthevning tillagt ) igjen av et system basert på virkelige verdier (i motsetning til gjennomsnittlige) mer i samsvar med den tidligere jødiske kalender der nymånene ( fasedager- days of the phasis – (det er: lengden på intervallet fra virkelig konjunksjon til den første observasjon/”sighting” av den nye månesigden/”crescent”)) og innsetting av ekstra måned ble proklamert på basis både av observasjon og kalkulasjon (ibid., p. 47)

Legg merke til at kommentarene her viser at kalkulasjonene var ifølge den virkelige konjunksjonen i samsvar med månefasene (” the phases” som ikke er synlige) og observasjonene ble introdusert for å bekrefte det som man allerede visste måneder og år i forveien. Benevningen ” månefaser” (phases of the moon) kom fra ordet phasis og har alltid vært anvendt på nymånen som ”fullmørk”, som fullmåne/”fullys”, og første og andre kvarter (eng.:quarters). Sigdformen (eng.txt.: the crescent) har aldri blitt ansett som en sann månefase i den forstand det brukes for nymånen.

Historisk. I følge tradisjon sitert i navnet til Hai Gaon (d.1038), ble den nåværende jødiske kalender introdusert av patriark Hillel II...i 358/59 e. Kr...Det er ikke urimelig å tillegge Hillel II æren for å fastsette den regulære ordningen av interkalasjonene ( ekstra måned –ov.anm.), men det er tvilsomt om han har det fulle ansvar for den nåværende fastsatte kalender.

Legg her merke til at den moderne jødiske kalender ikke ble fullt fastsatt før det ellevte århundre, som Judaica erkjenner. Så introduserer Judaica konseptet om irregularitet i interkalasjonene og sier at de var irregulære (ikke satt etter et fast mønster –ov.anm.)

…interkalasjoner ble gjort delvis på bakgrunn av de rådende forhold vedrørende ulike jordbruksprodukt og sosiale forhold...avlingenes tilstand er til sist bestemt av solens posisjon og dens årlige bane ( ibid. s.49 ).

Vi vet likevel at saddukéerne og samaritanene ikke hadde slike problemer med irregularitet og nymånene ble annonsert ved bål som ble tent på Oljeberget, øst for tempelet over Kedron ( jfr.studien Messiah and the Red Heifer (No. 216)). Det var på et senere tidspunkt at samaritanene ble anklaget for å tenne forledende lyssignal ( bål ) da fariséerne tok over styringen etter tempelets ødeleggelse og innførte kalenderforskyvninger ved observasjon.

Gjennom tempelperioden eksisterte ikke slike problemer. John Hyrcanus hadde ødelagt samaritanenes tabernakel på Gerisim-fjellet under Makkabéer-tiden, men deres religion var fortsatt intakt. Hyrcanus undertrykte fariséerne og de hadde makt bare i ni år under Alexandra. Herodes undertrykte dem også på grunn av deres intriger. Saddukéerne og deres system hadde kontroll over tempelet mer og mindre kontinuerlig inntil det ble inntatt i dets avsluttende fase og til slutt ødelagt i år 70 e.Kr (jfr.ibid., (No. 101)).

Fariséerne beskylte Kristus for å være en samaritan (Joh. 8:48) som vi ser fra denne teksten, fordi han fornektet at deres lære og tradisjoner var sanne. Han holdt tempelfestene som var basert på saddukéernes og samaritanenes system som ble bestemt utifra konjunksjonen, og dette var det opprinnelige tempelsystemet (se nedenfor ). I John Bowmans arbeid: The Samaritan Problem: Studies in the Relationships of Samaritanism, Judaism, and Early Christianity (overs. av Alfred M.Johnson Jr., Pittsburg Theological Monograph Series Number 4;The Pickwick Press, Pittsburgh, Pennsylvania, 1974 kap. 1, pp 1 ff.) ser vi at samaritanene fortsatt var til stede i nordriket selv etter dets nederlag og bortføring i 721 f.kr. og en Samaritansk diaspora eksisterte i Egypt og Syria fra antikken inntil det attende århundre. Bowman sier:

Siden der er mange Samaritanske manuskripter tilgjengelig i europeiske biblioteker, har det alltid vært en gåte for meg hvorfor kristne akademikere, som helt siden Joseph Scalingers tid (1540 -1609 ) har kjent til samaritanenes overlevelse, fortsatt gjentar de samme påstander som ble framsatt av jøder i post-Babylonsk, Mishnaisk og Talmudisk tid og som gjennom kirkefedrene har kommet inn i den kristne lære-tradisjon.

....Oppdagelsene i Qumran har nå medført at noen lærde stiller spørsmål ved den ofte brukte og altfor lett aksepterte idéen om ” normativ judaisme” og om de rabbinske kilder er pålitelige kriterier for essensen av judaismen i første århundre. Følgelig oppfattes det som berettiget å igjen undersøke om ikke samaritanene, som den første jødiske sekt som ikke har noen uavhengig tradisjon og skikk, kan ha ivaretatt skikker og synsmåter som er eldre enn de som rabbinerne i det andre århundre e.Kr. (og senere) prøvde å gjøre helligstemplede ved å fremme dem som orale tradisjoner fra Mose tid, overlevert til dem som tillitsmenn for det eneste og sanne Israel.

Grunnen til at den samaritanske posisjon ikke er åpent studert er like mye de samaritanske prestenes feil som jødenes.

Guds Kalender

Vi må gå tilbake til 1. Moesbok for å finne grunnlaget for Guds kalender.

1 Mos 1,14-19 Gud sa: "Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år. 15 De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden." Og det ble slik. 16 Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene. 17 Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, 18 til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. 19 Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag. ( DNB 2011- alle Bibelsitat i teksten videre )

Ordet for lys her er m’aor (SHD 3974 ) og betyr

lysholder/ lysestake ( 2 Mo 25:6; 27:20; 35:14 ). I 1.Mos 1:3 er teksten la det bli ( eng. become) lys. Det er ikke verbet å være (Companion Bible fn. til v.3). Dermed snakker vi om en førtilstand som en forutsetning for en påfølgende aktivitet.

Lyset ble ikke gitt sitt sted før den fjerde dag av skapelsen ifølge beretningen i første Mosebok. Dette indikerer en sekvens av Guds aktivitet i skapelsen. Aktiviteten i det fjerde elementet i skapelsessekvensen, var å få på plass lyset for deling av natt og dag og for tegn og for årstider og for dager og år (1. Mos 1:14).

Sekvensen i kalenderen slik den er fastsatt av Gud i skapelsen, bestemmes av himmellegemene. Dermed er bevegelsen og posisjonen til himmellegemene de avgjørende faktorer for kalenderen. Dette kan vi se utvikle seg gjennom hele Bibelen og er sentralt for Loven.

Sal 104,19 Han skapte månen til å vise tidene, og solen, som vet når den skal gå ned.

Månen er dermed den bestemmende faktor og ikke solen. Solen er virksom bare for dagen og er krumtappen for begynnelsen av året og jevndøgnene.

Dagen

Vi ser at kveld og morgen utgjør dagen. Kvelden går foran morgenen eller dagen. Dagen

bestemmes dermed fra det er mørkt den foregående kveld til enden av det som kalles nautisk skumring (skumring aom oppstår når solen går under horisonten overs. anm.) (eng. txt.: End of Evening Nautical Twilight EENT) den dagen.

3 Mos 23,32 En sabbat, en hviledag, skal det være for dere, og dere skal ydmyke dere. Fra kvelden den niende dagen i måneden, fra den kvelden til den neste, skal dere holde hviledag.

At dagen begynte ved kveld etter solnedgang, var en vanlig oppfatning til og med blant jødene på Mishnahs tid. Det var den normale måten å fastsette dagen på for de fleste nasjoner og var også praksis i den engelskspråklige verden inntil rundt begynnelsen av det nittende århundre (se under)

Mishnah:

(Besah 2:1) På en festival som faller sammen med sabbatsaften (fredag ), skal en person ikke gjøres matlaging i starten av festivaldagen. Han lager mat til festivaldagen, og dersom han har noe til overs, kan dette brukes på sabbaten. Og han lager en varm rett om kvelden til festivaldagen ( torsdag ) og stoler på den ( for å tilberede mat på fredag ) for sabbaten også.

(2-2) Dersom en festivaldag samenfaller med dagen etter sabbaten (søndag), sier Shammais hus: ” de vasker ( eng. txt.: immerse) alt før sabbaten ”. Og Hillels hus sier: ” Redskaper skal vaskes (immerse) før sabbaten. Men mennesker kan bade (immerse) på selve sabbaten.”

(Shabbat 15:3) De legger sammen klær både fire og fem ganger. Og de skifter på sengene på sabbatskvelden for bruk på sabbaten , men ikke på sabbaten for bruk etter sabbaten. D.R. Ishmael sier: ” De legger sammen klær og skifter på sengene på Soningsdagen for sabbaten ”

Dette viser at Soningsdagen også falt på en fredag da Mishnah ble satt sammen (altså at koblede helligdager :back-to-back, var vanlig - overs. anm.).

(Sukkat 5:7) Tre ganger om året delte alle prestevaktene på offerne ved festene og i delingen av skuebrødet. I pinsen ville de si til ham: ” her har du usyret brød, her er syret brød til deg ”. Den av prestene som er på vakt og som har tjeneste i den uken, er den som ofrer det daglige heloffer, offeret som bringes på bakgrunn av avlagte løfter og frivillige offer og de vanlige offisielle ofrene. Og han ofrer det som skal være. På en festdag som kommer etter en sabbat, enten det er før eller etter, hadde alle prestevaktene lik del i skuebrødet.

Altså: koblede sabbater var vanlig og normalt.

Beretningen om Paulus’ forlis viser at dagen begynte om kvelden, og at natten var etterfulgt av dag i en tjuefiretimers sekvens. Vi ser fra denne teksten også at dagen, heller ikke i det første århundre, begynte ved midtnatt.

Apg 27,27-33 Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land. 28 De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. 29 De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. 30 Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. 31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: "Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet." 32 Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av. 33 Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. "Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet.

Endringen til å begynne dagen ved midnatt, var et senere påfunn i den Romerske Kirke og hadde ingenting å gjøre med den tidligere periode. Det ser ut for at alle nasjoner hadde den samme eller liknende praksis når det gjalt starten på dagen, med unntak av italienerne.

Bibelens skrifter fra Mose tid viser at dagen ble oppfattet å begynne ved kveld, og som vi har sett ble Soningsdagen holdt fra solnedgang til solnedgang ( 3. Mos 23.32) d.v.s. når solen var gått ned og det var blitt mørkt ( enden av nautisk skumring – End of Evening Nautical Twilight – EENT ). Jødenes nåværende praksis er fra solnedgang til mørke (neste dag –ov.anm. ) da de avslutter fasten. Dermed er der omkring 25 timer den dagen. Denne praksis var holdt i hevd som vi ser under Nehemias restorasjon, der sabbaten ble beskyttet ved at man stengte byportene kveld til kveld.

Neh 13,19 Da det begynte å mørkne i Jerusalems porter før sabbaten, sa jeg at dørene skulle stenges, og at de ikke skulle åpnes igjen før sabbaten var over. Jeg satte også noen av mennene mine ved portene, slik at ingen last kunne komme inn på sabbatsdagen.

Denne teksten viser at det begynte å bli mørkt før sabbaten. Verbet som brukes er tsalal (SHD 6752) og er :

knyttet til tsel ‘skygge‘ og antyder ‘når portene begynte å få skygger på seg’ eller ‘å kaste lange skygger ‘( jfr. Soncino n. til.v.19)

Denne forklaringen som gies i Soncino er viktig når det gjelder tradisjonen å plassere tiden fremover til solnedgang. Det forståes som ” nærmende seg til mørke ”(jfr. SHD 6751 og 6752).

De lange skygger kommer sent om kvelden ved skumring, like før det er mørkt. Vi kan konkludere fra denne teksten at sabbaten i realiteten begynte når det var mørkt. Altså begynner dagen ved hva vi kaller ende-nautisk skumring når det blir mørkt. Rabbinerne hevdet at dagen begynte når det ble umulig å skille en rød og en blå tråd. Denne grad av lysmangel er ved enden av nautisk skumring. Der er tre ” skumringer ” : 1) Sivil skumring, som ender når solen er 6 grader fra horisonten. Dette brukes ved tenning av gatelysene. 2) Ende–nautisk skumring ( End Evening Nautical Twilight –EENT) når solen er 12 grader under horisonten; og 3) Ende-Astronomisk skumring når solen er 18 grader under horisonten. Ved EENT er det mørkt. Ved BENT (eng. Begin Evening Nautical Twilight) begynner det å mørkne ved horisonten.

Alle nasjoner, inkludert gamle Israel og Judas stammer begynte dagen om kveld/natt med påfølgende dag, og telte kveld/natt. Dette gjalt germanerne og teutonerne generelt. Følgende sitat fra John Brady (Clavis Calendria I-II, London, 1812, s.98 ) sier:

Ulike nasjoner har hatt ulike variasjoner, og er fortsatt uenige om hvorledes de skal begynne tidspunktet for å regne dagens timer. Tyrkerne og muhammedanerne regner fra kveldsskumringen, mens Italienerne ikke bare begynner sin første time ved solnedgang, men teller også ut de 24 timer uten stopp, og ikke to ganger tolv som vi praktiserer i dette landet og i Europa generelt, med unntak av noen deler av Tyskland der de også teller 24 timer som de kaller ” Italienske timer ” ......selv om den kirkelige dagen gjennom hele Italia begynner ved midnatt, og ritene i den Romerske kirke over alt reguleres ved den skikk, er det mer enn bemerkelsesverdig at den sivile dag skulle tillates å være forskjellig, ikke bare fra den vanlige skikk i nesten hele resten av Europa, men også fra deres egne forfedre; spesielt når det gjelder variasjonen i sol-bestemmelsen som styrer den sivile dag....

Dermed ser vi at i 1812, på den tiden Napoleon og hans armé gjorde retrett fra Moskva, så begynte og endet dagen ved kveldsskumringen i Islam og andre steder, eller ved solnedgang blandt Italienerne. Å begynne dagen ved midnatt i 1812 var fortsatt en avvikende praksis som startet i den Romersk Katolske Kirke og det var fra denne kilde det spredte seg videre til Europa og vesten. Dette er en kirkelig innretning som ikke har bibelsk støtte.

Ennvidere snakker Kristus om 12-timers dag og natt, som nå i stor grad blir målt som 24 timer som det ble gjort av Italienerne og astronomene. Ingen begynte noensinne dagen ved soloppgang, annet enn som den andre tolv-timers perioden. Tjuefire-timers dag som begynner ved midnatt er en senere innført flytting av standardiseringen av tiden for å tilpasse den til tidsangivelsen i den Romerske kirkes tradisjon. Standardisering av tiden kunne like lett (og skulle) bli effektuert fra tidspunktet for solopp- og nedgang ved jevndøgn med den første timen etter solnedgang (det vi kaller 6 p.m.) som 1a.s. (eng.: after sunset) i stedet for 7 p. m.. Fem p.m. ville fortsatt bli den 11. time som det var i nesten seks tusen år. Syv a.m. skulle da, om det skal bli rett , være 1a.m. På en 24-timers klokke ville det bli kl. 13.00. Dette ville ha passet med Kristi lære, og det vil bli reintrodusert fra Jerusalem ved gjenopprettelsen.

Grunnen til at den kirkelige sekvens var fra midnatt, var dets betydning for fasten, siden de hadde en annen fastepraksis i den tidlige kirke i forhold til Bibelens praksis. Brady sier at ordet noon opprinnelig betydde den niende time. Om vi teller fra 6 a.m., blir det kl 3 p.m.- ”den timen sangen alltid ble sunget i følge gammel kirkelig forordning” (ibid., s. 99). Noon er nå middag (eng.:midday – kl 12), enten fordi munkene alltid brøt fasten, eller fordi den vanlige middags-timen (eng.: dinner hour ) var ved mid-dag (kl. 12). Vi bør ha disse fakta in mente også når vi leser tidligere tekster som nevner ” noon”. Ordet ” luncheon ” er avledet fra den feilaktige stavingen av ordet nuncheon eller noon song.

Ikke på noe tidspunkt i historien har beskrivelsen i Dan 7:25 passet bedre på et samfunn og et folk enn i Europa fra det nittende århundre til nå. Det startet i Roma i det andre hundreår og nermer seg nå raskt sin endelikt.

Ordet dag (eng.:day) kommer fra det saksiske dæg. Ordet virker å være relatert til det romerske dies eller diis. De gamle gav planetenes navn til dagene som de kalte dii eller guder (ibid., s. 100) og termen ble tilegnet jordens 24-timers rotasjon.

Blant sakserne ble Skriftene (Bibelen) gjort tilgjengelig i deres språk ved kong Athelstan (i ca 940) som påla mulkt for å reise på søndag i samsvar med en oppfatning om at søndagen hadde erstattet sabbaten i det romerske system fra det fjerde århundre. Søndag og påskefeiring (eng.: easter – dette var ikke den opprinnelige. bibelske påske, men hadde sin opprinnelse i en hedensk vårfest for Eostre – ov.anm. ) var blitt påtvunget britene ved makt av sakserne etter synoden i Whitby i 664 e.Kr. Inntil da var britene kvartodecimanske sabbartarianere ( jfr. Studien The quartodeciman disputes (No. 277). Edgar (ca. 960) forordnet at dagen skulle holdes hellig fra 3 p.m. på lørdag til mandag morgen (daybreak) (jfr Brady, ibid., s.103-104). Dermed ble beredelsestiden på fredag overført til lørdag og en helt ny periode på omkring tolv ekstra timer var igjen blitt tillagt. Dette er det eneste kjente avvik vedrørende en utvidet dag som endte ved soloppgang (bortsett fra tilbedelsen av Ra i Egypt).

Ordet dag forståes vanligvis på to måter – både som en tolv –timers og en 24-timers periode. Sistnevnte periode ble etterhvert kalt en Nycthemeron av astronomene i den moderne, industrielle periode. De gamle (ancients) trengte imidlertid ikke la seg unnskylde for å bruke ordet dag for begge perioder. Slik var det faktisk da Bibelen ble oversatt og slik er også den dagligdagse bruk i dag ( jfr. Brady, s. 97). 1. Mosebok oversettes gjerne i retning av: og det ble kveld og det ble morgen første dag. Dette burde enkelt og greit oversettes dag én eller den første dag (eng. txt.: Day One or Day the First). Soncino gjengir denne teksten vedrørende den første dag som kveld og morgen, en dag (eng. txt.: evening and morning, one day) (jfr. Soncino Chumash, s. 2). Distinksjonen baseres på Rashis tolkning som utleder at Gud var alene på denne dagen som Den Ene som så skapte de andre himmelske vesen på den andre dag. Dette står seg ikke for nærmere granskning i Soncinoteksten selv, og det er ikke tolket slik av noen annen autoritet ( jfr. Green’s Intelinear Bible ). Rashi tar feil og innfører unødvendige tilleggsproblem i forhold til 1.Mosebok 1:1-2.

Ordene kveld (‘ereb (SHD 6153), jfr ‘arab : å blande seg ( txt : to mingle) og morgen ( boker (1242) jfr. bakker: å søke eller undersøke) tilkjennegir motsetningen mellom dag og natt. Ereb angir blanding av lys og skumring og boker angir det klare dagslyset og ” er tiden når det er mulig å skille ut en eksakt, karakteristisk kvalitet ”(ibid.)

Ordet dag her er yôwm (SHD 3117), som kommer fra en ubrukt rot som betyr å være varm; det betyr en dag forstått som de varme timer. Det bruker, som Strong sier, enten for å angi periodene bokstavelig , fra soloppgang til solnedgang, eller fra en soloppgang til en annen, eller figurativt som en tidsperiode som defineres av et assosiert ord ofte brukt adverbielt og dermed representerer en tidsalder. Å hevde at dets bruk er begrenset til bare dagslystiden, er absurd.

Ordene som brukes for å begrense tiden til bare dagslystiden, er yôwmâm (SHD 3119), som betyr daglig eller i dagslys (jfr. 5. Mos 28:66; Jos 1:8; etc. ) eller schakar ( SHD 7837), som betyr tidlig lys, når solen står opp (jfr. Jos 6:15).

Mochorath ( SHD 4283 ) eller morgen er også brukt for å indikere neste dag eller i morgen( jfr. 1. Sam 30:17; Jona 4:7).Boqer eller boker (SHD 1242) brukt bokstavelig fra morgen til morgen, angir betydningen fra dag til dag ( jfr. Dom 16:2; 19:26; 2. Sam 13:4), og kan virke litt forvirrende på enkelte dersom det sees på isolert.

Altså ser vi fra disse detaljene, i alle fall fra Moses i skapelsesberetningen, at ordet dag ble brukt til å innbefatte både kveld og morgen som en dag, altså som en tjuefiretimers periode. Der er ingen annen rasjonell måte å tilnærme seg dette. Vi så i Apg 27 at Paulus hadde samme forståelse som vi ser i Nehemja, og som vi så i instruksjonene til Moses når det gjalt Soningsdagen. Vi ser samme forståelse intakt helt opp til det nittende århundre. Det er bare i den senere tid at tiden og loven har blitt forandret på slik måte at det påvirker hvordan dagen oppfattes.

Uken

Ordet for uke på hebraisk er avledet fra ordet shabuva eller shabua ( SHD 7620 ). Dette ordet er avledet fra ordet shaba (SHD 7650 ) og betyr å være fullstendig. Dette er en primær rot som er avledet fra og brukt i betydning av sheba og shibah (7651). Dette ordet er det fremste kardinaltallet (kardinaltall=mengdetall – ov. anm.) nemlig syv og betegner den hellige fylde. Herav ordet shaba (7650 )som betyr å ” syve seg selv ” (umulig å oversette: eng.: to seven one’s self – ov. anm.) det er å sverge eller ta en ed.

Ordet for uke er dermed basert på eller avledet av det hellige tall på dager som utgjør syv. Sabbaten er dermed uløselig knyttet til de språklige røtter for syv og fullstendighet. Ordet for uke finns i 1.Mos 29:27-28 og Dan 9:27. Det betyr bokstavelig ”å bli syvet” (eng.txt.: to be sevened) og er en uke (syv dager) eller en periode på syv år.

Ordet for uke i nytestamentet er et gresk ord med hebraisk opphav . nemlig sabbaton (SGD 4521, fra shabbath (7676)). Det representerer konseptet av en syv’natt (eng.txt.: se’ennight- sevennight) eller intervallet mellom to sabbater.

Ukeperioden kan også bestemmes utifra et uttrykk som betyr komplett eller perfekt sabbat. Dette uttrykket finnes i Loven om pinse.

3 Mos 23,15-21 Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere kommer med kornbåndet som skal svinges, skal dere telle sju fulle uker. 16 Dere skal telle femti dager, til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et grødeoffer av den nye grøden. 17 Fra stedene der dere bor, skal dere ta med to brød som skal svinges. De skal være laget av to tiendedels mål fint mel og bakt med surdeig. Det er førstegrøden for Herren. 18 Sammen med brødet skal dere bære fram sju årsgamle lam uten feil, en ung okse og to værer som skal være brennoffer for Herren, og grødeofferet og drikkofrene som hører til. Det er et gaveoffer med en duft som er behagelig for Herren. 19 Så skal dere ofre en geitebukk som syndoffer og to årsgamle lam som fredsoffer. 20 Presten skal svinge de to lammene for Herrens ansikt sammen med brødene av førstegrøden. Det er et svingeoffer for Herrens ansikt. Det skal være viet til Herren og tilhøre presten. 21 Samme dag skal dere kalle inn til samling, en hellig samling skal det være for dere. Da må dere ikke gjøre noe arbeid. Dette skal være en evig forskrift for dere gjennom alle slekter, hvor dere enn bor.

Perioden på femti dager som begynte etter den ukentlige sabbat i usyrede brøds høytid, har syv perfekte eller komplette sabbater. Dette ble kalt ukenes høytid i tekstene i GT (2. Mos 34:22; 5. Mos 16:10,16; 2.Krøn 8:13). Samme ordet shabua er brukt (7620 ). Pinse ( eng.: Pentecost) er avledet fra ordet å telle femti. Ordet for perfekt/fullkommen, som i perfekte sabbater, er tamiym (SHD 8549) som betyr hel (eng.: entire). Brukt som et substantiv betyr det integritet eller sannhet - herav, uten lyte, komplett eller full. Dermed inneholder de femti dager til Pinse syv komplette og fullkomne eller lytefrie uker eller sabbater.

Ordet for sabbat (SHD 7676 ) er forskjellig fra det som brukes for festdags-sabbatene som betegnes Shabbathown (SHD 7677). Dette ordet brukes på alle festhelligdagene med meningen en sabbatisme (uoversettelig; eng. txt.: a sabbatism) eller hellig dag, unntatt for Soningsdagen som refereres til som en Shabbath Shabbatown. Dermed dupliseres eller forsterkes konseptet om en særskilt hellig dag. Ordene som involveres i den ovenstående teksten fra 3. Mosebok i tellingen til pinse er shabbath og ikke shabbatown og dermed er det absolutt klart fra distinksjonen gjort i kapittelet at det er ukesabbater det handler om og ikke noen av festhelligdagene, og dermed er Hillels kalender og den moderne jødiske kalender feilaktig i sin feiring av sivan 6 påske ( jødene feirer pinse på en fast dato, (6.sivan) i mai/juni – ovs.anm. ). Konflikten er åpenbar i Mishnah som viser at fariséerne hadde innført sivan 6 pinse som kunne falle og de fakto falt etter en sabbat på den tiden. I tempelsystemet og hos samaritanene, hadde pinse alltid blitt holdt på den første dag i uken/ søndag.

(Hagigah 2:4) Pinse som falt sammen med en fredag sier Shammais hus: ” slaktedagen (hele offeret tillaget i oppfyllese av gjeldende krav når man skal komme fram for Herren ) er på dagen etter sabbaten.” Og Hillels hus sier :” Slaktedagen (hele ofringen) er ikke etter sabbaten. Men de er enige om at dersom den falt på sabbaten, skal slaktedagen (hele ofringen) komme etter sabbaten. Og øverstepresten tar ikke på seg sine klær. Og de tillates å holde en veklage eller en faste, for ikke å bekrefte oppfatningen til de som sier at pinsedagen (alltid må komme) etter sabbaten (på søndag).

Til støtte for argumentet for pinse på sivan 6, trekker noen frem Septuaginta (LXX). Dette var standardteksten for den tidlige kirke, men ble forkastet av judaismen fra Jamnia etter tempelets fall og folket ble adspredt. Tekstene i det Gamle Testamente (GT) ble forandret, ikke ubetydelig, til støtte for rabbinsk judaisme og ble etter den tid kjent som Masoret-tekstene. Hele saken omkring pinse i LXX er behandlet i studien The Omer Count to Pentecost (No.173). Argumentene som konstrueres omkring denne teksten er uansett feilaktige.

Pinse ble holdt på en søndag gjennom hele tempelperioden både av presteskapet i tempelet og samaritanene. F.F. Bruce sier i The Illustrated Bible Dictionary (J.D. Douglas & N. Hillyer, utgivere IVP, 1980; art. ‘Calendar’, vol 1,s.225):

Generelt fulgte den jødiske kalender i nytestamentlig tid (i alle fall før år 70 e.Kr.) det saddukéiske system, og det var dette systemet som regulerte tempeltenesten. Dermed var pinsedag reknet som den femtiende dag etter at det første kornbånd av bygg var svinget , altså den femtiende dag ( inkludert )fra første søndag etter påske (jfr. 3.Mos 23:15f.). Derfor falt den alltid på en søndag som den gjør i den kristne kalender. Det fariseiske system som ble standard etter år 70 e.Kr., tolket ’sabbat ’ i 3. Mos 23:15 som en festivaldag i usyrede brøds høytid og ikke som ukesabbaten . Dermed falt pinse alltid på samme dag i måneden ( sivan 6).

Samaritanene og kirken har ikke endret sin praksis vedrørende pinsen siden det første hundreår, bare judaismen. Og dette gjorde de for å ivareta de tradisjonene de hadde introdusert. Den trinitariske kirke påvirket hvilken uke pinsen falt på ved å manipulere tiden for påske (eng.:Easter), men den fortsatte å falle på en søndag som den hadde gjort siden tempeltiden, og siden det assyriske fangenskap, og før det like til Moses’ tid. Den samaritanske praksis kan føres tilbake til før beleiringen av det første tempel og Judas fangenskap i 578 f.Kr. og reflekterer derfor mer nøyaktig praksisen i den tidlige periode for det første tempel. Tradisjonene ble gradvis introdusert i Juda, og fariséernes system tilkom fra det babylonske fangenskap og senere. De hadde ingen påvirkning på praksisen i tempelet inntil dets ødelegelse.

Syv-dagers-uken

Konseptet om syvdagersuken beskrives i 2.Mos 20:8-11.

2 Mos 20,8-11 Husk sabbatsdagen og hold den hellig. 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, 10 men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. 11 For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

Uken er dermed en regulert og obligatorisk forordning som er etablert med fokus på sabbaten eller den syvende dag i uken, og som er, og alltid har vært, den dagen vi forstår som lørdag. Det engelske ordet er avledet fra sakseren Seator (eller også, kan det se ut som, fra Crodo, jfr. Brady), som vanligvis er assosiert med den romerske guddom Saturn (Brady, s. 122-123). Denne dagen er navngitt i mange folks språk som sabbat eller ord avledet fra det ordet. Samuele Bacchiocchi klargjør hele denne historien (From Sabbath to Sunday, Pontifical Gregorian University Press, Rome, 1977).

Måneden

Ordet måned er avledet av ordet for måne (eng.: moon) i de tidlige språkrøttene til det engelske språk. Det hebraiske ordet er chadash or chodesh (SDH 2320) og betyr nymåne – og herav meningen måned. Nymånen er dermed det som fastsetter månedens begynnelse. New Brown-Driver-Briggs-Gesenius Hebrew- English Lexicon sier om dette ordet (s. 294 ) at det betyr nymåne eller måned…: ”1. nymåne som en dag , tiden for nymåne som en religiøs festival . 2. måned begynnende med nymånen ”. Der er ingen historisk tvil om at måneden begynte ved nymåne. Månen var også alltid en festival i tempelperioden og ypperstepresten gikk inn i tempelet på denne dagen så vel som på sabbaten.

Ordet er relatert til châdar (SHD 2314), å omringe, eller omslutte, å skjule, eller skjerme. I sin kommentar på Strongs 2314 fortsetter Lexicon: ” (som noe som omslutter/omringer-eng.: surrounding) (fra) II. Skjule bak en gardin, skjule, begrense (eng.: confine). IV. skjule seg, også bli værende, bli eller bli tilbake også som å putte sverd i slire (eng.txt.: sheating a sword ” (p. 294 ).

Grunnbetydningen av dette ordet er klart fullt mørke ved nymåne og ikke en senere sigdform (eng.: crescent) (som ved observasjon ov. anm.). Forholdene rundt sigdmånen (”sigdmånen” er ikke et offisielt norsk ord etter ordlisten, men derimot ” månesigden”- jeg mener sigdmåne er bedre og tar meg den frihet å bruke dette i denne studien også siden det, etter min mening, mer faller sammen med utrykkene: nymåne, fullmåne, kvartmåne ...og sigdmåne..- overs. anm.) er undersøkt i studien The Golden Calf (No. 222).

Et annet ord for måned er yerach (SHD 3391) (1.Kong 6:37 -38; 8:2; 2.Kong 15:13; Sak 11:8). Dette kommer fra en ubrukt rot av usikker betydning og betyr ”a lunation ” (eng.) , dvs. en måned eller måne. Et annet ord er det kaldeiske yerach (SHD 3393), som korresponderer til SHD 3391 (Esra 6:15).

Ordet for måne når det brukes i betydningen sol og måne er SHD 3394 eller 3391. Det kan være SHD 3842 (Jes 24:23; 30:26). Ordet for nymåne er oversatt som måned (month) på engelsk . Unntakene gjør det klart at én spesifikk dag er indikert (1.Sam 20:5,18,24; 2.Kong 4:23; Sal 81:3; Jes 66:23; Esek 46:1,6; Am 8:5). Månedene det her dreier seg om er følgelig den første, andre, tredje osv. nymåne.

Nymånen er dermed det sentrale, definerende punkt for måneden. Den gir grunnlag for kalkulasjonen av periodene innenfor en måned. Dette gjelder for alle festivalene, inkludert, ikke ikke minst nymånene selv (som festivaler-ov.anm ) (se studiene The New Moons (No.125 ); The New Moons of Israel (No. 132); samt The Harvests of God, the New Moon Sacrifices, and th 144,000 (No. 120). Kommentarer om månedene finnes i studien The New Moons of Israel (No. 132) og er gjennomgått på ny nedenfor for å vise sekvensen og betydningen av deres anvendelse.

Det saksiske ordet almanac ser ut for å være avledet fra de arameiske ordene al og manach som betyr tellingen (eng.txt.: the counting). Det eneste unntak er Verstigan som sier at det kommer av al mon aght, det er al mon heed eller ” påakting av månene ” (eng. txt.: the heeding of the moons). Sikkert er det at den oppfatning at dagen begynner og slutter ved solnedgang eller skumring er konsistent med dette østlige opphav (jfr.Brady, s 42-43). De opprinnelige almanakker var månesykliske kalendre, innrisset på fire trestykker basert på 30 og 29 dagers sekvenser som korresponderte med varigheten av måneden slik den ble bestemt utifra konjunksjonene og fullmånen. Denne alternerende dagsvariasjonen var også den arabiske praksis. En kopi av en original saksisk almanakk finnes hos Brady (op.cit., Vol1, mellom s.42-43). En svært gammel finnes i St. Johns College, Cambridge, England.

Årets Måneder

Månen er også symbolsk fordi den går i faser. Nymånen representerer begynnelsen av aktiviteten i hver syklus. Der er tolv måneder i året (unntatt når der innsettes en ekstra måned /interkalasjon) (1. Kong 4:7; 1. Krøn 27:1-15 ).De regnes vanligvis å ha 30 dager og slik refereres de til profetisk ( 1. Mos 7:11; 8:3-4 ; 4.Mos 20:29; 5.Mos 21:13; 34:8; Est 4:11; Dan 6:7-13).

Påskemåneden, nisan eller abib, er spesielt påbudt av Herren å være begynnelsen av året ( se også 4. Mos 9:1-3; 33:3; Jos 4:19; Esek 45:18,21 ). Denne begynnelsen symboliserer Israels utfrielse/forløsnig fra verdens system (Gal 1:4; Åp 14:4).

Abib bestemmes av nymånen nærmest vårjevndøgn i den nordlig halvkule, og dette påbegynner sommerhalvåret. Høstjevndøgnet starter vinterhalvåret. Dette er de to bibelske årstider (1.Mos 8:22; Sal 74:17). Hvordan det regnes er lettå forstå:

Observasjonen av høstjevndøgn, det er ’utgangen av året’ (eng.:’the going out of the year ’ 2. Mos 23:16 ), og vårjevndøgn som kalles ’årets tilbakekomst’( DNB 2011: årsskiftet) ( 1. Kong 20:26; 2. Krøn 36:10), var viktig for å kontrollere kalenderen og dermed festene. Året begynte med nymånen nærmest vårjevndøgn når solen stod i Aries (Josephus, Ant3.201 ( se heller Antiquities of the Jews )III.x.5), og påsken på den fjortende nisan falt sammen med den første fullmåne (2. Mos 12:2-6). (The Illustrated Bible Dictionary, JD Douglas & N Hillyer, utgivere IVP, 1980; art. ‘Calendar’, Vol. 1, s. 223).

Månedene nummereres i rekkefølge så året kan identifiseres og slik at det senere ikke oppstår forvirring (2. Mos 12:2; 13:4; 2. Krøn 30:2; Neh 8:2). Måneden og prestenes skifter er alle opplistet i 1.Krøn 27:1-15. Nymånene er opplistet med tilbedelsesdagene (eng.txt.: days of worship) med sabbatene og helligdagene i 4. Mos 28 og 29 ( spesielt 28:1-2, 11, 14).

Måten man fastsetter første måneden i året (nisan eller abib) er slik at påsken må komme etter vårjevndøgn. Beredelsesdagen, den fjortende, kan falle på vårjevndøgn, men den femtende ( som er første dag av usyrede brøds høytid ov. anm. ) må komme etter. Dette var de to styringsregler som gjalt inntil Hilles revisjon. Schürer noterer disse reglene om påsken i sitt appendix for kalenderen.

Månedene ble vanligvis nummererte og ikke alle måneder er nevnt i Skriftene. Årets måneder er :

1. Nisan (mars-april) (eller abib: Kananittisk- forkortes Kan.)

2. Iyyar (april –mai )( eller Ziv: Kan.)

3. Sivan (mai – juni)

4. Tammuz (juni-juli)

5. Ab (juli-august )

6. Elul (august-september)

7. Tishri (september –oktober) (eller Ethanim: Kan.)

8. Marchesvan (oktober – november) (eller Bul : Kan.)

9. Chislev (november –december)

10. Tebeth (december – januar )

11. Shebat (januar – februar)

12. Adar (februar – mars)

De babylonske ekvivalenter er :

1. Nisanu : måneden for ofringer

2. Ayranu: måneden for prosessjoner

3. Simanu: den fastsatte årstid (eng.txt: season ) eller tiden for å lage murstein

4. Du-uzu: måneden for Tammus, fruktbarhetsguden.

5. Abu: måneden for lyktene (eng.txt: torches)

6. Elulu eller Ululu: måneden for renselse

7. Teshritu: måneden for begynnelse

8. Arah-samna: den åttende måned

9. Kislimu: usikker betydning

10. Tebitu: måneden for å kaste seg (i vannet)

11. Shabatu: måneden for storm og regn

12. Adaru: treskegolvets måned

Syklusen på 12 lunære måneder ( 354¼ dager) er kortere enn solåret (365¼ dager). Fordi påskefesten, som starter syklusen av innhøstningsfester må holdes på en bestemt tid av året, er det innlysende hvorfor den interkalerte (den tillagte ekstramåned- ov. anm.) adar legges til på slutten av året.Påsken må falle sammen med den første innhøstning (som følger vårjevndøgn) og dermed er begynnelsen av året avhengig av månens stilling for den periode bygghøsten begynner.

Abib betyr ”grønne ører ”(“ kornører” ov.anm.) og kornet ble skjært og brent (varmebehandlet -eng.txt.: roasted ) i det de ennå ikke var ’hvite til høsten’. Det første av av denne høsten ble skjært og svinget (for Herrens åsyn ov.anm ) som svingekornbåndet, som derved startet omer-tellingen til pinse. I Josvas bok ser vi at de inntok det Hellige Land og så åt de av det gamle korn på morgenen etter påske, dvs. om morgenen på den femtende av den første måned da mannaen sluttet å komme (Jos 5:11). De ” grønne ører ” er ikke nevnt fordi de brente ( varmebehandlet ) abibs ” nye ører ” etter svingekornbåndet som ikke hadde hadde blitt svinget ennå. Altså er det som her ble spist av det gamle kornet. Svingekornbåndet symboliserer Messias som er den førstefødte av de døde.

Den åndelige symbolisme er avgjørende. Festene er avhengige av nymånene og ikke motsatt. Namnet på den interkalerte måned er WeAdar (og Adar) ifølge M.Ned VIII.5 (se Interpreter’s Dictionary of the Bible, Vol. 1, s.487). Rabbinernes kalkulasjoner viser at syv av hvert nittende år har en ekstra måned som vi kaller adar II.

Som vi så er månedene bestemt ved nymånene og hele frelsesplanen er vist fram gjennom nymånene ved kalkulasjonen av festene og deres betydning i syklusen av den fysiske innhøstning. Året er baset på et symbolsk , eller profetisk år på 360 dager som tilsvarer tolv måneder på 30 dager (se studien The Harvests of God, the New Moon Sacrifices, and the 144,000 (No. 120) for implikasjonen i forhold til festene og de 144,000); dette kalles én tid. Denne perioden kan også utvides, på grunnlag av et år-for-én-dag, til 360 år i profetisk betydning. Syv tider er 2,520 år og halvparten av dette blir én tid, tider og en halv tid (1260 år) som i Dan 12:7.

Det vises i studien Moses and the Gods of Egypt (No. 105) at Gud tok et oppgjør med det egyptiske systemet gjennom 2. Mosebok. Han gjorde det samme med det babylonske system gjennom opprettelsen av kalenderen og kirken. Det er verd å legge merke til at det babylonske system begynte året fra ”måneden for begynnelse”, teshritu eller tishri. Fra denne måneden vil Messias starte en ny begynnelse som symboliseres ved Basunfesten, Soningsdagen og Løvhyttefesten.

Tishri fastsettes ved den nymånen some er Basunfesten. Det ble påpeket i studien The New Moons of Israel (No.132) at ”måneden for begynnelse” ble til den syvende måned. Det ble påpekt at denne sekvensen representerte etableringen av de syv faser for de syv kirker under Messias. Betydningen av dette er forklart i studiene om nymånenen. Forklaringen av symbolikken i festen er gjentatt der (sitat fra The New Moons ( No. 125 ) følger):

Året skulle begynne i ofringsmåneden (eng.txt.: the month of sacrifice- jfr. listen over babylonske måneder over – ov. anm.) som reperesenterte Messias som påskeoffer. Denne måneden startet innhøstningen som også var den første i sekvensen av innhøstninger, nemlig bygghøsten. Gud fortsatte så prosessen gjennom hver fase over tre innhøstninger. Dette er påske , inse (ukenens høytid), og løvhyttefesten (eller innsamlingsfesten. Eng.: Ingathering ). Pinse symboliserer kirkens innhøstning før Messias tilbakekomst. Dette er en pågående prosess.Dermed er pinse begynnelsen på en sekvens som går gjennom 5 måneder fra sivan til tishri , selv om der er syv måneder fra nisan til tishri. Disse fem er stenene som David tok fra bekken ( se studien David and Goliath ( No. 126). Sardis og Laodikea er eliminert . Sivan påbegynner produksjon av steiner (eng. txt: brick making) til Guds tempel. Sekvensen involverer videre gjenfødelse (Du-uzu: Tammuz), lyktene (Abu:Ab ) eller lysene i kirken og til slutt renselsen ( Elulu:Elul) av de utvalgte ( the elect ). Dermed ser vi at månedene fra simanu ( sivan ) til teshritu ( tishri ) får sin anvendelse i kristen symbolikk og dermed elimineres det babylonske . Lykttenning på 9-10 ab var tillatt (eng.txt.: the torching of 9-10 Ab was allowed... ) på grunn av avguderisk babylonsk praksis i Israel.

Månedene er tolv til sammen, med en trettende måned (adar II ) interkalert (lagt til) syv ganger hvert nittende år. Nitten år utgjør en komplett syklus. Månene selv definerer denne perioden etter som de roterer gjennom årstidene. Ofringene på festene blir tilsammen 72 gjennom et år og utgjøres av : 52 sabbater, 7 hellige dager (i tilsluting til festene) samt 12 nymåneder og svingkornbåndet. Basunfesten er et dobbelt offer siden det er både en nymåne og en festdag (4Mo 29:1-6).

Ofringen knyttet til svingekornbåndet, har en viktig betydning når det kobles til festene og nymånene og dette ble behandlet i studien The Harvests of God, the New Moon Sacrifices, and the 144,000 (No. 120 ). De interkalerte måneder har en betydning i forhold til Guds administrasjon i Israel og også i det himmelske system som nevnt i studien The New Moons of Israel (No. 132). Alle Guds aktiviteter i skapelsen er behandlet i symboler som er gjenspeilet, ikke bare i himmellegemenes bevegelse, men også i hvordan organisering og ansvar tillegges i Israel. Både som nasjon og kirke innenfor pakten, er Israel (fysiske og åndelige Israel- ov. anm.) definert utifra disse forhold (eng. txt: predicated on those relationships)(se studien The Covenant of God (No. 152)).

Sitatet fra studie No. 125 fortsetter:

Forholdet er definert/modulert ved (eng. txt.: predicated on ) funksjonen av den interkalerte måned slik det opptrer sammen med de tolv normale måneder. Israel representerer dette systmet gjennom sine stammer. Israel har tolv stammer. Disse er regnet fra nord; Dan, Aser, Naftali, Juda, Issakar, Sebulon, Ruben, Simeon, Gad, Efraim, Manasse, Benjamin (se 4. Mos 10:11; jfr. Esek 1:4 flg). Levi stamme sentreres rundt tabernakelet. Dermed er der tolv stammer men Josef har førstefødselsretten og deles i to deler så det blir tolv stammer der Levi fragir seg sin del for å kunne fungere som presteskap. Dermed var the “ arbeidstegningen “ ( eng. txt.: the blueprint ) for funksjonen til fysiske Israel satt i stjernene ved skapelsen. Adar II representerer presteskapet som den trettende måned og stamme. Denne måneden kommer syv ganger i en syklus. Denne syklusen representerer de syv Guds ånder slik de utfører sine plikter under kirkenes syv engler. Dette problem kan ikke løses eller forståes uten forståelsen av nymånen.

Nymånene var sentrale i tilbedelses-systemet som var nedlagt i den hebraiske kalender. Det var nødvendig at disse ble holdt korrekt og forståelsen av dem var viktig for å forstå frelsesplanen. Det israelske system var frafallent og ble underminert hele tiden. Det måtte gjenopprettes hver gang av en utpekt delegat fra Gud. Der var mange gjenopprettinger og mange tilbakefall i hvordan dette systemet skulle fungere.

Vi ser at nymånen var det sentrale punkt for å kalkulere den religiøse kalender. Dette ble misbrukt mange ganger. Den siste sammenhengende tidsperioden for Juda var under rabbi Hillel II i 358. Sabbatene hadde da blitt gjort så byrdefulle gjennom tillagte tradisjoner at hele kalkulasjonssystemet måtte legges om for å gjøre det mulig å holde disse skikkene som fariséerne innførte. For å ha kontroll på mennesker som ellers ville stille spørsmål ved om nymånen ble korrekt utropt, ble det innført også andre restriksjoner på hvem som kunne være et pålitelig vitne for nymånen. Kvinner ble eliminert som vitner, og det ble også kategorier av uavhengige observanter, f.eks. dueholdere (se Mishnah for kategorier)

La oss se på noen kommentarer om historiske fakta fra studien The New Moons (No. 125):

Generelle historisk holdning:

”Nymånefesten, kjent hos jødene som Rosh Hodesh, var første dag av måneden, ved fremkomsten av første fase av månen ”( Hayyim Schauss The Jewish Festivals: History and Observance, overs. Samuel Jaffe, - Schocken Books, New York, 1938, s. 275 ). Den er altså (etter deres forståelse - ov. anm.) knyttet opp til at nymånen ble sett.

Der var en tid da Rosh Chodesh var en viktig festival, mye viktigere enn ukesabbaten....En grunn til dette lå i det fatum at alle de jødiske festivalene var avhengige av nymånen ” ( ibid., s 274 )

Denne oppfatningen er en antagelse. Bibelen indikerer at den var viktig, men ikke viktigere enn sabbaten. Men den var viktigere enn de øvrige festene som vi skal se.

”Bibelen sidestiller helt klart nymånen med festivalene ( 4. Mos 10:10 ). Nymånen var en festdag og den ble feiret dagen etter nymånen ble observert”( New Catholic Encyclopedia, Vol. 10, McGraw Hill, NY, 1967, s. 382 )

”I tidlig rabbinsk tid ble nymånen bestemt av Sanhedrin i Jerusalem, etter at de hadde akseptert øyenvitner som påstod at de hadde sett nymånen. Av og til utsatte rabbinerne Rosh Hodesh ( nymånen )for å unngå at Soningsdagen falt på fredag eller søndag. Den endelige kalender ble utarbeidet av Hillel II i 358 e.Kr. og denne ga en den eksakte dato for hver Rosh Hodesh basert på astronomiske og matematiske kalkulasjoner.”( The Ency. Of Judaism, Geoffrey Widoger , Macmillan, NY,1989, s. 502)

Legg her merke til at dette var tidlig rabbinsk tid. Det er lenge etter tempelet falt i år 70 e. Kr.. Dermed var rabbinernes manipulasjoner av nymånen inkludert i Hillelkalenderen. Den har ingen bibelsk autoritet.

Her har vi bevis på forskyvninger (eng. txt.: postponements: utsettelser) gjort med overlegg før Hillellkalenderen. Og her snakker vi ikke om tiden for det andre tempel, men tidlig rabbinsk tid etter tempelet var falt. Påstanden fra Catholic Encyclopedia vedrørende forskyvningene viser dermed uvitenhet om dette. Det ble antatt at sigdmånen framkom fra seks timer etter konjunksjonen. Den ble forskyvd bare dersom konjunksjonen, eller fullmørk nymåne kom etter kl 12.00. Denne regelen var inkludert i forskyvningsregelene. Sitatet fortsetter:

”Der er ingen tvil om at nymånen i tidlige tider var i alle fall like viktig som sabbaten. ”Nymånefesten var i alle fall på samme nivå som sabbaten .(J Wellhausen , Prolegomena to the History of Israel, 1885, s. 113 )”.

Nymånen var definitivt hellig tid, og var feiret på den dagen den ble bestemt ved konjunksjon, og dette ble kalkulert på forhånd. Denne nye begynnelse ble markert med spesielle offer (4. Mos 28:11- 15) og man blåste i bauner. (4. Mos 10:10; Sal 81:3). Vanlig arbeid ble ikke utført. Kongen holdt spesielle fester på nymånen. David nevner betydningen av dette i 1. Sam 20:5. David ville uteblitt fra kongens råd fordi hans sete ved bordet ville være tomt. De visste i god tid på forhånd når neste nymåne ville komme.

1 Sam 20,18 Siden sa Jonatan til ham: "I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet når din plass er tom.

Nymånene var dermed påbudte samlinger i kongens råd i Israel, og kjent på forhånd. Dette betyr at ethvert agument ( eng.txt.: plea for ) for et system basert på observasjoner er nonsens. David holdt nymånen med sabbatene og festene i fullt tall, i den rekkefølge de var forordnet (1. Krøn 23:30-31).Der var altså en satt orden fra tidlige tider og dette var en evig forordning i Israel.

Nymånene nevnes å ha forrang framfor festene.

2 Krøn 2,4 Nå vil jeg bygge et hus for Herren min Guds navn og hellige det til ham. Der skal det brennes velluktende røkelse for hans ansikt, og det skal alltid ligge skuebrød framme. Brennoffer skal bæres fram morgen og kveld på sabbatsdagene, nymånedagene og høytidene for Herren vår Gud. I alle tider skal dette gjelde for Israel.

Nymånene ble feiret av Elisa (2. Kong 4:23), og Hiskia slik det er skrevet i Herrens lov ( 2. Krøn 31:3 ) sammen med sabbatene og de satte fester. Denne praksisen ble videreført av Esra (Esra 3:5 ) og Nehemia (Neh 10:29-33). Dette fortsatte gjennom Kristi og apostlenes tid, og kalenderen, inkludert nymånenene ble holdt i Kolossé ( Kol 2:16 ). Formålet med kalenderen gjennom sabbatenen nymånene og festene, var at de skulle være en påminnelse for Israel i møte med Gud, og for forsoning (eng.txt.: atonement) (4.Mos 10:10, 33). Denne forordningen er satt i samme sekvens og inndeling som stridsordren for Israel. Kalenderen er dermed integrert i Guds pakt og i Guds formål i frelsesplanen.

Nymånen må håndteres som en tilbedelses- og forsamlingsdag, slik som sabbatene og festene (1. Sam 20:5, 18; Jes 66:23; Esek 46:1-3). Offere er ikke det som betyr noe, siden de ble oppfylt ved Messias. Lydighet er hva det dreier seg om ( Jer 7:22-24; Hebr 10:1-6 )

Sitatatet fra studie No. 125 fortsetter :

Nyåret på årets første måned abib hadde spesiell betydning (Sal 81:3-5; jfr. The Moon and the New Year ( No. 213 ). Nymånen på den syvende måned var spesielt helliget ( 3. Mos 23:24-25; 4. Mos 29:1-6 ). 2. Kong antyder at både nymånene og sabbatene ga mulighet for å rådføre seg med profetene og Esekiel avmerker nymånen som en spesiell dag for tilbedelse ( Esek 46:1,3 )

(Judaica og moderne judaisme hevder at): Opprinnelig var nymånene ikke fastsatt ved astronomisk kalkulasjon, men ble høytidelig utropt etter at vitner hadde rapportert tilbakekomsten av sigdmånen. De rabbinske autoriteter hevder at på den 30. dag i hver måned, samlet det høye råd seg i en forgård kalt Beit Ya’azek i Jerusalem der de ventet på å motta vitnesbyrdet av to pålitelige vitner og deretter helliget de nymånen. Dersom sigdmånen ikke ble sett på 30. dag, ble nymånen feiret automatisk den 31.dag. For å informere folket ble det tent bål på Oljeberget og deretter over hele landet og i deler av diasporaen.

( Det hevdes videre at) samaritanene senere begynte å tenne villedende bål og det høye råd utsendte budbærere til fjerntliggende bosetninger. De jødene som levde langt fra Jerusalem feiret den 30. dag som nymåne. I de tilfeller der de ble informert om forskyvning til 31. dag, feiret de også denne andre dagen som nymåne (RH 1:3-2:7). Ved enden av det fjerde århundre, hadde de lærde (sages ) etablert en permanent kalender og den offentlige utropingen av nymånen ble avsluttet. Et minne av den opprinnelige praksis er likevel bevart gjennom skikken med å annonsere nymånen i synagogen på forutående sabbat ( Ency. Judaica, Vol. 12, s.1039).

Denne prosessen vitner om rabbinernes manipulasjon av kalenderen. Der finnes ikke måneder som er lenger enn tretti dager – et faktum de kjenner til. Legg også merke til John Bowman’s kommentar om samaritanene og akseptet av denne rabbinske propaganda nevnt ovenfor. Det opprinnelige system var ved kalkulasjoner ifølge konjunksjonen, og saddukéerne og samaritanene gjorde det på samme måte. Legg merke til kommentaren: tente villedende varselbål): hvorfor senere? Smaritanene hadde ikke forandret sitt system. Den hadde vært den samme i over tjuefem århundrer med uavhengig judaisme. Judaismen derimot, har på sin side endret seg bemerkelsesverdig etter tempelets ødeleggelse. Det var judaismen som begynte å leke seg med kalenderen med bakgrunn i fariséiske skikker som ikke ble tolerert i tempelperioden. Manipulasjonen av kalenderen var et resultat av at de styrende ikke hadde utviklet et presist nok system for å utføre forskyvninger av nymånen (postponements) slik at deres nytillagte skikker kunne beskyttes. Dette påvirket antallet trettidagers måneder i året som vi vil se senere. Et slikt utkomme ble uforklarlig og uforenlig med tidlige tiders praksis.

Nymånene er ikke nevnt i 3 Mosebok 23 fordi dette ikke er en fullstendig liste av tilbedelsesdager i Israel eller kalenderen. 4. Mosebok 28 og 29 viser den eneste komplette liste av disse dagene. Svingekornbåndet er inkludert i 3. Mos 23 selv om det ikke er en helligdag fordi den er inbefattet i usyrede brøds høytid og er det primære element i Guds innhøstninger. Svingekornbåndet må holdes såvel som festene (jfr. studien The Wave Sheaf Offering ( No. 106b).

Det kan vises fra historien at den moderne jødiske kalender ikke hadde begynt å ta form før i midten av det fjerde århundre, ifølge jødiske autoriteter. Denne ble videre manipulert

og endret helt opp til det ellevte hundreår. En presis kalkulasjonen av nymånen fjerner enhver tvil om dens tidspunkt, også når det gjelder den globale feiringen av nymånen.

Den tidlige rabbinske prosedyre var å feire nymånen på den følgende dag når den ikke kunne observeres på den dagen den falt ( altså når den faller innenfor dagtid/dagslys). Dette er egentlig en vits fordi nymånen faller i denne kategori som regel. Dette er også den tidlige post-tempel-regelen som ble introdusert for nymånens feiring. Det har ingenting å gjøre med kalkulasjonen av tishris molade, slik det ble innført under Hillel II. I det siste har det degenerert ytterigerere som det ble forklart i studien The New Moons (No 125):

Vi fortsetter å sitere :

Da sosiologien og studiene av religioners utvikling oppstod, ble det fasionabelt å anse de Bibelske påbud for sabbaten og nymånene som konkurrerende elementer om de hebraiske folks loyalitet. Og nymånene ble sett på som restelementer av kulten for tilbedelse av måneguden. Schauss hadde dette syn da han skrev The Jewish Festivals ( s. 274 ). Han mener også at Pentateuken (Mosebøkene) ble skrevet i to deler der den eldste delen skulle være skrevet før det babylonske eksil og den senere del etter tilbakekomsten. Han hevder at den eldre del ikke nevner festene. Han trekker denne konklusjon fra det faktum at nymånene ikke er nevnt i 3. Mos 23:14-19; 34:17-26; 5 Mos 16 eller 3. Mos 23.

Derav avleder han at 4. Mosebok må være en senere del, men han framfører ikke evidens for denne gjetningen. Dette er en slags argument som er typisk for moderne apologeter. Den virkelige årsak til dette

forhold er at gjenkomsten fra eksilet ikke medførte en full restaurasjon/gjenoppretting.

”Etter tilbakekomsten fra det babylonske eksilet ble det funnet et kompromiss i det Rosh Hodesh ikke lenger ble anerkjent som en fullstendig festival der arbeid skulle forbys, men man arrangerte spesielle offer i tempelet på den dagen.

Til denne dag utfører Jødene et spesielt ritual for å velkomme den nye måneden der det blir holdt en spesiell bønn i synagogen på sabbaten før nymånen, samt at en spesiell velsignelse som blir resitert i friluft når nymånen viser seg ( Schauss, p. 274).”

Det ble etterhvert tatt for gitt at en forringelse hadde oppstått, men forklaringen på dette kunne ikke fullt ut gies. Et eksempel ser vi i følgende referanse fra The Hebrew Concept of Time and the Effect on the Development of the Sabbath, by Diana R. Engel, The American University, Washington, 1976.

“Ingen handel fant sted på nymånedagen (dagen etter den første sigdmånen ble sett på himmelen). Offrene på nymånen overgikk faktisk de som ble gitt på sabbaten ( 4. Mos 28:11-5; Esek 46: 4-7). Likevel ble den religiøse betydningen av nymånen redusert mens den økte for sabbaten ( s. 69-70 ).”

Legg altså her merke til at Engel antar at nymånen ble bestemt ved observasjon av den første sigdmånen, og det antas videre at nymånen ble feiret dagen etter. Dette forutsetter en serie av forskyvninger i nymånens bestemmelse, men der framføres ikke evidens for denne gjetningen. Vi fortsetter å sitere fra No.125.

Videre eksempel på hvor uforklarlig denne nedtoningen av nymånen var, finnes hos Widoger:

“ Det er uklart når og hvorledes nymånen mistet sin karakter som festival. Dette hadde allerede funnet sted på den tiden jødene kom tilbake fra eksilet ved enden av det sjette århundre f.Kr.. Det var ikke lenger en full helligdag, men en semi-helligdag, som Hol ha- Mo’ed (hverdagene innenfor påske/usyret brød og sukkot- løvhyttefesten) der rabbinerne frarådet alt annet enn det nødvendige arbeid og kvinnene skulle ta fri fra sying og veving. Mer stringente økonomiske forhold var sannsyligvis årsaken til nedgradering av nymånen, spesielt siden der ikke forelå noen religiøs eller historisk grunn for å avstå fra arbeid på denne dagen. Etter som tiden gikk, forsvant til og med denne reduserte helligdagsstatusen og den ble en normal arbeidsdag som andre dager, bortsett fra visse liturgiske variasjoner ” ( Widoger, op. cit., s. 502).

Likevel holdt det jødiske folk og kirken nymånen, men praksisen var imidlertid ustabil blant folk flest som var mer opptatt av å få drive sin handel som vi vet de også gjorde i forhold til sabbatene og festene.

”Når er nymånefesten over så vi kan selge korn? Og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget? (Amos 8:5).

For jødene ble sabbaten den viktigste dagen i året. Faktisk sier Dianan Engel at sabbaten ble:

“mer enn bare en ny dag eller et nytt påbud. Den representerte for dem mye av hva de trodde på og stod for. ....det er umulig å overvurdere hvor mye sabbaten betydde for Israel, hvordan de så frem til den og glorifiserte den.” s. ( s 83 ).

Men de forstod den ikke! De forstod ikke den åndelige betydning av sabbaten som de heller ikke forstod nymånene. Nymånens viktighet måtte nedgraderes av rabbinsk judaisme fordi den truet deres forskyvningssystem. Men den kunne ikke fjernes fullstendig siden Bibelen er for klar på dette området. Derfor måtte dens viktighet reduseres slik at den falske kalenderen kunne bli introdusert.

I følge The Lion Handbook of the Bible (utg. D&P Alexander, Lion Publishing, 1984)

“ Den ortodokse jødiske kalenderen har tolv måneder som begynner ved nymånen (synlig sigdmåne )” ( s. 112).

Evidens for dette ( synlig sigdmåne ) blir ikke gitt. De fleste som judaiserer, og tilslynelatende et stort antall akademikere i det tyvende århundre, forstår nymånen som sigdmånen, helt i strid med hva evidens vi har samt deres egen praksis og dagligdags fornuft. Men slik har det aldri vært. Den samaritanske kalender finns fortsatt til denne dag og beviser at dette er feil.

“ Det andre Hebraiske ordet for måned, hodesh, betyr egentlig ’fornyelsen’ ( eng. txt.: ’the newness’ ) av sigdmånen. ( Encyc. Brit., 15. utg., Vol. 15, s. 465 ).

Som vi har sett har definisjonen av ordet chodesh ingenting med sigdmånen å gjøre. Dette kommer fra en annet tilbedelsessytem med utgangspunkt i Sin (måneguden – ov. anm.) og Baal/Astarte med sine menneskeofringer (jfr. studiene The Golden Calf ( No. 222) og The Origins of Christmas and Easter (No. 235). Dets lingvistiske grunnbetydning er å være skjult. Britannica kontinuerer denne (bare delvis korrekte) påstanden, som er i motsetning til det hebraiske konseptet som selve symbolismen i ordene prøver å få fram.

Sitatet fortsetter ( Britannica ):

Begynnelsen av måneden, var, i den religiøse kalenderen, bestemt ved observasjon av sigdmånen, og datoen for påske var sammenholdt med modningen av bygget” ( ibid.).

“…den første sigdmåne er dermed gjenfødelsen, eller erstatningen av den gamle måneden med den nye ( ibid. ).

Omkring år 344 e.Kr., og sikkert med Hillels kalender fra 358), begynte hemmelige astronomiske kalkulasjoner å erstatte systemet basert på observasjon. Moderne tabeller sikrer en absolutt og nøyaktig plassering.

“ Den Jødiske kalenderen er dermed skjematisk og uavhengig av den virkelige nymåne ( Encyc.Brit., op. cit., s. 466 )”

(gjensitert fra W.E. Cox The New Moons (No. 125), Christian Churches of God 1995, 1999).

Den jødiske kalenderen står dermed i motsetning til den bibelske tekst og dens lover. Det er innlysende at denne kalenderen, som man erkjenner er fristilt fra de relle nymåneder, ikke nøyaktig kan reflektere Guds lover som ikke gir anlednig til endring av sabbatene, eller at de fristilles fra nymånen. Moderne akademia driver med gjetninger når de hevder at nymånen opprinnelig ble oppfattet som den observerte sigdmånen, og dets begrunnelse virker fullstendig spekulativ og i uvitenhet om det vi vet om saddukéernes og samaritanenes praksis, og i motsetning også til forskyvningsreglene i seg selv. En senere regel syntes å være at sigdmånen måtte tidfestes fra nymånen på den dagen den kom til syne, og derav kl. 12.00-regelen i forskyvningssystemet.

Sigdmånen var knyttet opp til tilbedelsen av måneguden Sin og er ikke en praksis vi finner i Skriftene. Vårt ord synd (eng.txt.: sin) er avledet fra denne urgamle praksis sett i forhold til et Hebraisk og Skriftmessig ståsted. Vi kalkulerer nymånen på grunnlag av fasene og har fulgt den gamle samaritanske praksis uforandret. Det i seg selv burde være overbevisende evidens. Det er moderne judaisme som er i en tilstand av vedvarende synd på dette området, og de har blitt ført dit av sine rabbinere.

Hvordan kalkulere

Nymånen er en presis astronomisk hendelse som er fullstendig forutsigbar. Det kan skje på ulike dager på grunn av jordens rotasjon. Derfor må nymånen bestemmes fra Jerusalem for å sikre en ensartet religiøs praksis i hele verden, gitt også den nåværende enkelhet når det gjelder kommunikasjon.

Bestemmelsen av nymånen fra Jerusalem baseres på Skriftene som setter Jerusalem som Herrens trone (Jer 3:17 ) , lovens senter og det punkt den vil utgå fra under Messias ( Jes 2:3 ) og gjennom åndens vann (Sak 8:22 ; 14:8-21). Gud har satt sitt navn der for alltid.

Denne måten å bestemme dette på kunne medføre at Australia kom forut for sanntidsstrukturen i Jerusalem og andre steder. Det er likevel nødvendig for innførigen av en verdenskalender. Den tidlige forskyvningsregelen man brukte før Hillelkalenderen, som knytter nymånen til seks timer etter observert sigdmåne ( og dermed forskyvd til neste dag dersom dette skjer etter kl 1200 da man etter kl 6 p m regnet en ny dag), miniserer effekten av dette problemet. Likevel, der er ingen autoritet for dette som er en ren administrativ forordning.

Den bibelske praksis

De bibelske forordninger når det gjelder nymånene ble undersøkt i studien The New Moons ( No. 125 ). Dette gjentaes.

Nymånefesten er en av Herrens festdager. Den er angitt i 4. Mos10:10:

På gledesdagene og i høytidene og på nymånedagene deres skal dere blåse i trompetene når dere ofrer brennoffer og fredsoffer. Det skal være en påminnelse om dere hos deres Gud. Jeg er Herren deres Gud.

Ofringene ble oppfylt ved Kristus. Festene og sabbatene i seg selv ble ikke eliminert. Ofringene som var påbudt og nødvendige ble endret til åndelige offer som skulle frambringes hver dag i sekvensen av helligdager, inkludert sabbater, nymåneder og festene ellers. Offringene under loven ble besørget ved en spesiell avgift hvis ansvar var tillagt det nasjonale styre. Fyrstens avgift beskrives i studien Tithing ( No. 161 ).

Esek 45,14-17 Forskriften for olje som måles i bat, er en tidels bat av hver kor. Det er altså ti bat i en kor. 15 Av småfeet skal dere gi ett lam for hver to hundre fra de saftige beitene i Israel. De skal være til grødeoffer, brennoffer og fredsoffer, til soning for folket, sier Herren Gud. 16 Hele folket i landet må være med på å gi denne gaven til fyrsten i Israel. 17 Fyrsten har ansvar for brennoffer, grødeoffer og drikkoffer på festene, nymånedagene og sabbatene, på alle høytidsdagene i Israels hus. Han skal sørge for syndoffer, grødeoffer, brennoffer og fredsoffer til soning for Israels hus.

Denne offringen var en tiendedel av tienden av oljen, og en halv tiendedel av tienden av slaktofferet. Den ble innsamlet av fyrsten for offere på sabbatene, nymånene, helligdagene og de øvrige offere. Dermed er det ukorrekt å hevde at tienden var eliminert med ofringene fordi de åpenbart ble fremskaffet separat. Denne teksten omhandler også førstegrøden fra Esek 44:29-30, og der gis ordre om å gjøre soning for Israel i sitt land. Messias vil altså følgelig innføre det systemet som han er anklaget for å ha opphevet ved sin korsfestelse – og Skriften kan ikke gjøres ugyldig. Dette vil føre til en mental helbredelse av nasjonene, men dette vil bli behandlet separat.

Nymånefesten ble behandlet som en shabbathown eller hellig sabbat. Ofringer ble gort som en minneshandling som vi ser ovenfor.

4 Mos 28,11-15 På nymånedagene skal dere bære fram brennoffer for Herren: to unge okser, en vær og sju årsgamle lam uten feil. 12 For hver okse skal dere som grødeoffer bære fram tre tiendedels efa hvetemel blandet med olje, for den ene væren to tiendedels efa hvetemel blandet med olje 13 og for hvert lam en tiendedels efa hvetemel blandet med olje. Det skal være brennoffer til en duft som er behagelig, et gaveoffer for Herren. 14 Drikkofrene som hører til, skal være en halv hin vin for hver okse, en tredjedels hin for væren og en fjerdedels hin for hvert lam. Dette er nymåne-brennofferet, som skal bæres fram hver nymånedag i året. 15 En geitebukk skal dere også ofre som syndoffer til Herren, i tillegg til det daglige brennofferet og drikkofferet som hører til.

Vi ser fra denne teksten at nymånefestene skulle holdes hver måned gjennom hele året. De samme krav gjelder for nymånene som for de andre fester og sabbater.

‘1 Krøn 23,31 De skulle hjelpe til hver gang det ble båret fram brennoffer for Herren, så mange offer som var bestemt for hver sabbat, nymånedag og høytid, og alltid stå for Herrens ansikt.’

Vi ser at nymånene ligger mellom sabbatene og festene. Som for festene og sabbaten, ble sammenknytningen mellom ofringene og nymånene oppfylt i Messias. Feiringen av nymånene i seg selv ble likevel ikke eliminert.

Denne feiringen må ikke holdes sammen med månetilbedelse som er utrykkelig forbudt.

’5 Mos 4,19 Og når du løfter blikket mot himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, må du heller ikke la deg forføre så du tilber dem og dyrker dem, for disse har Herren din Gud gitt til alle folkene under himmelen.’

’5 Mos 17,3 en som går bort og dyrker og tilber andre guder, eller solen eller månen eller hele himmelens hær. Det har jeg forbudt.’

Feiringen av sabbatene og nymånene sammen med de foreskrevne fester er gitt for å markere Guds plan og gangen i skapelsens sykluser. En solbasert kalender kan ikke støtte en slik funksjon.

Da Hiskia gjenopprettet påsken, gjenopprettet han også nymånene etter usyrede brøds høytid, såvel som festene. Ingen gjenopprettelse vil være fullstendig før nymånene er korrekt gjenopprettet til sin rettmessige plass i systemet (se også Prove All Things, Church of God, In Truth, Vol. 2, utg. 1 s. 6).

’2 Krøn 31,3 Kongen ga en del av det han eide, til brennofrene som skulle bæres fram hver morgen og kveld, på sabbatene, nymånedagene og høytidene, slik det er skrevet i Herrens lov.’

I Esra 3:5 ser vi at nymånene også ble gjenopprettet under Esra. Dermed involverte begge gjenopprettelsene også nymånene

’Esra 3,5 Deretter bar de fram det daglige brennofferet og brennoffer for nymånedagene og for alle andre høytider som var helliget Herren, og dessuten alle frivillige offer til Herren.’

Nymånen er begynnelsen på den første dagen av måneden (4 Mos. 10:10; 28:11). Intet system som baserer seg på endring av begynnelsen på måneden kan være gyldig. Hillelkalenderen er ugyldig på grunn av dette. Tempelkalenderen var bygget på konjunksjonen for nymånen og vi vet det fra Philos tekster.

“ Dette er nymånen, eller begynnelsen av den lunære måned, nemlig perioden mellom en konjunksjon og den neste, en periode de har kalkulert nøyaktig i de astronomiske skoler. ” (Judaeus, Philo, The Special Laws, II, XXVI, 140, Avhandling ved F.H. Colson, Harvard University Press: Cambridge, MA, 1937 ).

Den lunære kalenderen er tegnet på det hellige folk. I sin kommentar til 2 Mos 12:2 sier Mekilta følgende: ” nasjonene regner etter solen, Israel etter månen”.

‘Påske og løvhyttefesten ble ikke bestemt bare på grunnlag av de generelle lunære kalkulasjoner, men på basis av tilsynekomst av nymånen i de respektive måneder. Pinsen var avhengig av påsken i så måte....Selv om det ikke lar seg gjøre å dokumentere fullstendig, virker det sannsynlig at sabbaten opprinnelig også var en del av denne naturlige tidssyklus som fulgte månefasene, og at nymånefesten fortsatte som en separat feiring etter den ble fraskilt (The Interpreter’s Dictionary of the Bible, Vol. 3, art. ’NewMoon’, s. 544).’

Gjetningen vedrørende sabbaten og nymånen er kanskje basert på observasjonssystemet som vi ser i studien The Works of the Law Text – or MMT (No.104). Strugnell og Qimron har oversatt teksten fra DSS ( dødehavsrullene ) ( se Bib. Arch. Review, Nov.-Dec. 1994). Alle historiske, jødiske riter for å annonsere nymånen på den forutgående sabbat inneholder en bønn med eskatologisk innhold. Rasjonalet for praksisen var Guds skapelse av månen til et tegn for den ubrytelige pakten med Israel og ”tidene” den satte for deres kult ( Salm 104:19 Ecclus.43:6-8) ( Int. Dict. Ibid., se også Ber. R. 13d). Kalenderen er derfor en uadskillellig del av pakten med Israel.

Nymånen ble ansett som viktig for å kunne avgi syner og profeti, kanskje med referanse til 2. Kong 4:23, men i alle fall fra Esek 26:1; 29:17; 31:1; 32:1 jfr. Jes 47:13; Hag 1:1 ). Dette direkte avslører astrologene og stjernekikkerne i det Babylonske system, som vi ser i Jes 47:13.

‘Jes 47,13 Du er blitt trett av mange slags råd. Nå får de komme og frelse deg, de som deler inn himmelen, gransker stjernene og måned for måned varsler hva som skal hende deg.’

De månedlige prognoser ble gjort på månfasene og perverterte dermed systemet.

Både sabbatene og nymånene innebar hvile fra arbeid, som vi ser fra Amos 8:5. Det var en dag for glede. Fryden som var tiltenkt de hellig dager ble tatt fra dem som vi ser i Hos 2:11.

‘Hos 2,11 Jeg gjør ende på all hennes glede, festene, nymånedagene og sabbatsdagene, alle høytidene hennes. len, gransker stjernene og måned for måned varsler ’

Dette var på grunn av ulydighet og avgudsdyrkelse. Gud ødelegger sitt folk fordi de ikke holder hans lover. Sluttresultatet er at han ødelegger nasjonens velstand.

‘Hos 2:12 Jeg ødelegger vinstokkene og fikentrærne hennes. Om dem har hun sagt: "De er betaling jeg fikk av mine elskere." Jeg gjør dem til krattskog, og villdyr skal ete dem.’

Faste og sorg ble opphevet på nymånedagene. Vi vet at dette skjedde i hele Israel inntil Messias’ tid fra apokryfene ( Jth. 8:6 ). Seremoniene ble proklamert med trompeter ( 4 Mos 10:10; Salm 81:4).

‘Sal 81,4 Blås i horn ved nymåne og ved fullmåne, på vår høytidsdag. ( jfr KJV: blow up the trumpet in the new moon, in the time appointed, on our solemn feast day)’

Nymånen i viktige måneder ble spesielt vektlagt som vi ser fra disse tekstene

‘1 Sam 20,6 Skulle så din far savne meg, må du si: David ba meg inntrengende om lov til å dra hjem til Betlehem i all hast, for der holder hele slekten sin årlige offerfest.’

Nymånen i nisan var viktig og også i tishri som var basunfesten ( se også studien Trumpets (No. 136 )

‘Esek 45,18-20 Så sier Herren Gud: Den første dagen i den første måneden skal du ta en ungokse uten feil. Slik skal du ta bort synd fra helligdommen. 19 Presten skal ta noe av blodet fra syndofferdyret og stryke det på dørstolpene i tempelet, på de fire hjørnene av alteravsatsen og på dørstolpene i porten til den indre forgården. 20 Det samme skal du gjøre den sjuende dagen i måneden for dem som har syndet av vanvare eller i uvitenhet. Slik skal dere gjøre soning for huset.’

Renselsen av helligdommen eller tempelet begynte på nymånen i den første måned ( nisan ) som også begynte det hellige år (jfr. Sanctification of the Temple of God (No. 241).

Dette renset den indre forgård. Dette skulle representere de utvalgte som tilsvarte det innerste hjul i Esekiels syn. Renselsen av de uvitende og de som hadde syndet i vanvare ble iverksatt fra den syvende i den første måned (nisan). Presteskapet hadde forberedt seg selv og folket.

Nymånen på den syvende måned var også viktig.

‘3 Mos 23,24 Tal til israelittene og si: Den første dagen i den sjuende måneden skal dere holde hviledag. Da skal dere blåse i horn for å minne om den hellige samlingen.’

‘Neh 8,2 Presten Esra bar loven fram for forsamlingen, både menn og kvinner, alle som kunne forstå det de hørte. Det var den første dagen i den sjuende måneden’.

Nymånen i den syvende måned begynner altså gjenopprettingen gjennom lesningen av loven hver dag av løvhyttefesten, og gjennomføres hvert syvende år i jubelårssyklusen (jfr. også Reading the Law with Ezra and Nehemiah ( No. 250).

‘5 Mos 31,10-12 Og Moses ga dem dette påbudet: Hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, under løvhyttefesten, 11 når hele Israel kommer og trer fram for Herren sin Guds ansikt på det stedet han velger seg ut, skal du lese opp denne loven foran hele Israel, slik at de hører det. 12 Kall folket sammen, menn, kvinner og barn, og innflytterne som bor i byene dine, slik at de hører og kan lære å frykte Herren deres Gud og trofast følge hvert ord i denne loven.’

‘Neh 8,18 Esra leste fra Guds lovbok dag etter dag, fra den første til den siste dagen. De holdt fest i sju dager, og på den åttende dagen holdt de en høytidssamling, slik det var bestemt.’

Symbolikken her er at det syvende år som er sabbatsåret, representerer den milleninale syklus på ett tusen år, som begynner med Messias’ tilbakekomst der han vil la loven utgå fra Jerusalem. Loven vil deretter spre seg utover hele verden etter at nasjonene er ham underlagt.

I Nehemias gjenopprettelse, skulle lesningen på basunfesten vise frem til gjenopprettelsen under Messias, og fra basunfesten. (jfr. også studien Outline Timetable of the Age ( No. 272 ).

(avsnitt sitert fra W.E. Cox The New Moons (No. 125), Christian Churches of God, 195, 1999).

Festivalene i følge Philo

Når vi studerer festene slik de er påbudt, vil vi se på hva Philo har å si i “ The Special Laws “ om det fjerde budet blandt annet:

DE SPESIELLE LOVER, II*

(**Yonge’s tittel: En avhandling om de spesielle lover, nemlig det tredje, fjerde og femte; om edsavleggelse , og ærefrykt knyttet til dette; om den hellige sabbbat; om å ære sine foreldre.) ( eng.txt.: A Treatise on the Special Laws, Which Are Referred to Three Articles of the Decalogue , Namely the Third, Fourth, and Fifth; About Oaths, and the Reverence Due to Thems; About the Holy Sabbath ; About the Honour To Be Paid to Parents.)

....

Yonges oversettelse inkuderer en separat avhandling på dette punkt: om tallet syv. Hans neste inndeling begynner og ender med romertall I ( = X i Loebs ). Teksten følger Loebs nummerering.

X.(39): Det neste budet omhandler den hellige syvende dag, som inbefatter et uendelig antall av de særdeles viktige festivaler. For eksempel frigies de mennesker som fra naturen var frie, men som på grunn av uforutsette omstendigheter har blitt slaver, hvis løstlatelse skjer hver syvende år. Igjen, ser vi humaniteten utvist fra långiver til låntaker, i det de ettergir sine landsmenn hvert syvende år.

Og der blir sørget for hvile til det fruktbare land, enten det er på slettelandet eller i fjellene. Dette skjer også hvert syvende år. Videre har vi forordningene som er gitt for det femtiende år. I alt dette er den yttre beskrivelse (uten å tenke på den eventuelle indre, billedlige betydning ) tilstrekkelig til å føre de som er av et edelt sinn, til fullkommen dyd, og til å gjøre de som er ulydige og sta, mer lærevillige og medgjørlige. ( 40 )Nå har vi allerede snakket en del om tallet syvs dydighet, idet vi har forklart dets natur i henhold til tallet ti; og også hvilken tilknytning det har til ti-tallet i seg selv, og også tallet fire, som er grunnlaget og kilden for ti-tallet.

Og nå, I det det har blitt sammensatt i sin gitte orden fra enheten , så danner det i sin ordnethet det perfekte tallet tjueåtte i det det multipliseres i et ordnet forhold likt i alle deler, og danner til sist både en kube og et kvadrat. Jeg viste også hvorledes der finnes en uendelig vakkerhet som kan uttrekkes fra dette ved nøye kontemplasjon, men det har vi ikke tid til å gå i dybden av nå. Men vi må undersøke hver og en av de spesielle forhold vi har foran oss som er innbefattet i denne ene i det vi begynner med det første. Det første vi skal vurdere er festivalene.( (Yonges oversettelse inkluderer en separat avhandling på dette punkt: Å vise at festivalene teller ti ( i antall ) ( Eng .txt.: To Show That the Festivals Are Ten in Number ) .Denne ”avhandling” begynner med romertall I ( = XI i Loeb ) , og nummererer hver av de ti festivalene individuelt og fortsettes gjennom Loeb nummer 214. Teksten følger Loebs nummerering.)

XI. ( 41 ) Der er altså ti festivaler, slik som de er fremsatt etter loven.

Den første vil man kanskje forbauses over kalles en festival. Denne festival er den enkelte hverdag.

Den andre festivalen er den syvende dag, som hebreerne i sitt tungemål kaller sabbaten.

Den tredje er den som kommer etter konjunksjonen (eng.txt.: after the conjunction), og som kommer på nymånedagen ( eng. txt.: which happens on the day of the new moon ) hver måned.

Den fjerde er påsken ( eng. passover )

Den femte er byggkornets førstefrukt – det hellige kornbånd (legg merke til at svingekornbåndet er en av de ti festivalene i tempelperioden ) .

Den sjette er usyrde brøds høytid , hvoretter den festivalen feires som i virkeligheten er

Den syvende dag av de syvende dager ( ”ukenes høytid” – pinse ov.anm.)

Den åttende er den hellige månes festival, eller basunfesten ( eng.: feast of trumpets ).

Den niende er fasten (tiende tishri – soningsdagen ov.anm.)

Den tiende er løvhyttefesten ( eng. txt: feast of tabernacles ),som er den siste av de årlige festivaler, og gjør at dette ender opp med tallet ti. Vi vil nå starte med den første festivalen.

( Legg merke til at Philo her kombinerer den siste store dag med løvhyttefesten og får dermed ti i stedet for elleve )

Vi ser her i introduksjonen til omtalen av den tredje festen , nymånen, at Philo bruker et utrykk som har blitt oversatt after the conjunction, og som noen andre har oversatt som i følge ( eng. txt. following ) i betydningen eng. ”according to ” eller ” as determined by” ( ifølge eller bestemt utifra) konjunksjonen. Uansett modulerer han dette ved utsagnet ” som hender på nymånedagen hver måned ( eng. txt: which happens on the day of the new moon in each month ). Teksten er dermed ganske klar på at nymånen er den dagen konjunksjonen faktisk skjer. I den senere utlegning sier han videre at måneden er fra en konjunksjon til en annen slik de astronomiske skoler har beregnet, som var sitert ovenfor.

Derved kan der ikke taes feil av dette. Nymånen er på dagen for konjunksjonen slik det beregnes astrologisk fra Jerusalem. Å forskyve nymånen som det gjøres i judaismen, medfører en forskyvning av alle festivalene og gjør dem verdiløse. Det er som å peke nase til Gud og hans lover. Alle de påfølgende festivaler henger på nymånens fastsettelse.

Yonges oversettelse manglet en del av 140 og tekstene 142 -144 ( som er gjengitt her ) og de forklarer tidsfastsettelsen og teologien bak nymånen og hvorfor den følger konjunksjonen og at nymånedagen er selve konjunksjonsdagen.

DEN TREDJE FESTIVALEN

XXVI.( 140 ) Vi følger den orden vi har begynt og fortsetter med å snakke om den tredje festivalen, nymånedagen. Først av alt er den ærverdig fordi den er begynnelsen av en måned, og fordi enhver begynnelse, enten det er på tall eller tid, er ærverdig. For det andre, fordi det på dette tidspunkt ikke er noe på hele himmelen som ikke har lys. (141 ) For det tredje, fordi at ved det tidspunkt gir det større og kraftigere himmellegeme sin del av nødvendig hjelp til dette mindre og svakere himmellegeme, for ved nymåne begynner solen å oppøyse månen med et lys som er synlig for de ytre sanser og månen framviser sin skjønnhet til de som ser det. http://www.earlyjewishwritings.com/text/philo/book28.html

Og dette er, som det kan se ut for, en åpenbar leksjon om godhet og humanitet mot menneskene, for å lære dem at de skulle aldri bli nølende ved å overgi sine egne gode ting til andre, men skulle i etterligning av de himmelske legemer fordrive misunnelsen og bannlyse den fra sjelen. ( 17 )( seksjonene 142-144 ble utelatt hos Yonge fordi den utgaven han baserte sin utgave på , Mangey , manglet dette. Disse linjer er nylig blitt oversatt for denne studien). ( 142 )Den fjerde grunn er at av alle himmelegemer beveger månen seg igjennom sodiaken på kortest muligt tid: den gjennomfører sin bane i månedige inderval. Av den grunn har loven gitt ære til enden av dens bane, det punktet der den har kommet tilbake til utgangspunktet for sin reise, derved at den har kalt den dagen en fest slik at den igjen kunne lære oss den utsøkte visdom at i alle livets forhold skulle vi sørge for at utgangen skulle være i harmoni med begynnelsen. Dette vil skje dersom vi båndlegger våre primære impulser med fornuftens kraft og ikke tillater dem å unngå denne overstyring og å springe fritt som dyr uten noen som har styring med flokken .

http:77www.earlyjewishwritings.com/text/philo/book 28.html

Legg merke til, som vi sa ovenfor, at Yonge ikke har den fullstendige teksten av 140 som Colson har og har heller ikke 142-144, som ser ut for å ha gått tapt eller blitt fjernet for å gjøre saken omkring nymånen utydelig. Likevel, den tidligere seksjonen ovenfor etterlater ikke rom for tvil omkring hva det var og hvordan den ble fastsatt.

Derfor finnes ingen autoritet for å lage noe annet system slik som rabbinerne formulerte det ved og fra Rabbi Hillel ( ca. 358 ) til det ellevte århundre. Grunnlaget for kalkulasjonen av nymånen i tishri er laget slik at der er en serie forskyvninger i det jødiske år. Disse forskyvningene sikrer at sabbatene og helligdagene ikke trenger å bli holdt i rekkefølge ( eng. txt.: kept in sequence), bortsett fra i kortere perioder .Dette kommer av at Fariseérne og deres etterfølgere, Rabbinerne, har gjort Guds sabbater så fulle av forordninger at hele helligdagssystemet har blitt en byrde. Viktigere er at nymånene selv vitner imot dette systemets validitet. I motstrid til himmelens klare vitnesbyrd og de lover som er lagt ned i skapelsen, argumenteres nå for at Hillelkalenderen har autoritet og at nymånene ikke kan holdes fordi nymånen i tishri bestemmer tidfestningen av månedene som ikke lenger fullt er i overensstemmelse med nymånene. Denne slags sirkelresonnement er populær blant jøder og kristne kirkeledere som holder festene, men ikke nymånene.

Autoriteten til å bestemme kalenderen har blitt overgitt til rabbinerne med sitt system av kalkulasjoner som ble etablert lenge etter Kristus og apostlene. Kirken ble konfrontert med to sataniske angrep på sitt læresystem samtidig. Ved kirkemøtet i Evira begynte et angrep på sabbatene. Ved kirkemøtet i Nikea (ca. 325 ) ble læren om Gud (eng. the Godhead) angrepet og den hedenske ”Easter ” (den hedenske utgave av påske ) ble tilpasset i i disse sektene. De rabbinske autoriteter sluttet å utøve sin inflytelse fra Jerusalem (senere fra Jamnia ). Med støtte fra babylonske rabbinere utviklet rabbi Hillel II Hillelkalendeeren og kalkuajonen av nymånen i tishri.

I 366 ved kirkemøtet i Laodikea, ble sabbaten erklært uønsket. I 381 ved kirkemøtet i Konstantinopel ble treenigheten drøftet og ble endelig formulert ved kirkemøtet i Kalkedon i 451. Hillelkalenderen kan dermed bli sett på som det den var og er. Den var del av et lengrevarende og samlet angrep på kirkens praksis og lære og på Guds folk fra et frafallent system. Juda hadde ikke holdt helligdagene korrekt siden i alle fall 358. De Guds kirker som følger Hillels jødiske kalender holder heller ikke helligdagene korrekt.

Påstanden om at løvhyttefesten ville bli utvidet til ni dager dersom en sabbat følger den siste store dag (som et åttende dag i løvhyttefesten ov.anm.) bygger på en antakelse om at sabbaten har en betydning annet enn å være den ukentlige sabbat når den kommer etter en festival. Dersom forskyvningene skulle effektueres , eller slike unntak gjøres, så ville loven ha sagt det . Gjennom hele bibelen er dette ikke nevnt, og der er heller ikke fnugg av bevis på at dette noensinne ble praktisert eller i det hele tatt tenkt på før 344 e.Kr. Noen anser året 344 som det året da den nye kalenderen ble introdusert noen steder (Ency. Judaica, art. ’Hillel’, (II;330.365 e.Kr.)). På tross av det faktum at samaritanene ( og saddukéerne, som hadde forsvunnet på dette tidspunkt ) hadde kalkulert konjunksjonen i årtider, påstod jødene senere at der ikke fantes noe fastsatt system. På Mishnas tid (ca 200 e.Kr.) var der angivelig ikke på plass et system basert på kalkulasjoner, siden hele lovtolkningen i Mishnah hviler på den forutsetning at siden der ikke forelå noen tidligere praksis for kalkulasjoner, så begynte hver nymåne når månen blir synlig ( Schürer ibid., vol. 1 s. 591). Dette ble gjort på grunnlag av pålitelige vitner for rådet i Jerusalem og senere i Jamnia ( Schürer ibid.).

Varigheten av hver måned var ikke fastsatt. Dette er stadfestet av to deler lovgivning i Mishnah ( slik det er sitert fra Schürer

(1)mErub. 3:7; ‘ Dersom man før nyttår fryktet at (måneden Elul ) kunne bli interkalert ....’ ( det er klart fra mSheb. 10:2 at den senere regel om at Elul alltid måtte ha 29 dager, ikke eksisterte på den tid (fn 11 )) mArak. 2:2, ’ I ett år er der aldri mindre enn fire ’ fulle ’ måneder (på tredve dager), heller ikke trenger man å påtenke mer enn 8 måneder’.

Schürere sier at :

Den første pasus viser at det på ingen måte var bestemt på forhånd om en måned skulle ha 29 eller 30 dager. Og den andre pasusen viser hvor usikker kalenderen var under dette empiriske systemet: selv i Mishnahs tid ( andre hundreår e. Kr. ) var det ansett som mulig at der kunne være år der det bare var fire måneder på tretti dager og andre igjen som der bare var åtte slike måneder ( det betyr at det lunære året kunne variere fra 352 til 356 dager selv om det faktisk varer fra 354 til 355 dager) ( se fotnote 12s. 592, ibid. ).

(2) Systemet for interkalasjon var fortsatt ikke fastsatt i det andre århundre e. Kr.. Det er sant at Julius Africanus sier at jødene, som grekerne, interkalerte tre måneder hvert åttende år; ( Julius Africanus i Euseb. Demonstr. Evang. Viii 2, 54 = Syncellus, utg. Dindorf 1, s. 611 = M. J. Rout Religiquiae Sacrae II, s. 302 …) og der er ingen grunn til å dra dette utsagnet i tvil når det gjelder hans egen tid ( første halvdel av tredje hundreår e. Kr. ) selv om det er litt unøyaktig når det gjelder grekerne der majoriteten for lenge siden hadde adoptert den mer nøyaktige nittenårs – syklusen. Det er også generelt gjeldende for Jesu tid, fordi, selv ved en ren empirisk metode, er tre interkaleringer på en åtteårig periode noe som framkommer av seg selv. Likevel er kunnskapen om denne åtteårs-syklusen i den astronomiske seksjon av Book of Enoch ( Enoks bok) og Book of Jubilees ( Jubelårboken ) svært uklar ; og den var ennå ikke tilpasset til et interkalasjonssystem ( ibid.).

Denne teksten viser at året kunne være , og var, 352-356 dager noen år (altså i perioden der man brukte bare observasjon av nymånen ov. anm.), mens forskyvningssystemet forholdt seg til regelen om 354 -355 dager. Denne pålagte regelen er uten susbstans.

Schürer viser dumheten ved å konstruere en kalender basert på enten det ene eller det andre av disse systemene som beskrives i Enoks bok eller Jubelårboken ( ibid., s 592-593).

Fotnote 12 på side 592 sier :

I konteksten i den pasus vi har sitert ( mArak. 2:2 ), er det gitt mulige minimums og maksimumsgrenser med hensyn til de mest ulike ting. Den ovenfor nevnte oscillasjon i lengden på året var derfor faktisk observert, og i Mishashs tid var det fortsatt ansett som mulig. Faktisk var utsagnet så bemerkelsesverdig for ansvarhavende for den babylonske Talmud at det ble gjort forsøk på å gi det en ny fortolkning, se bArak. 8b – 9a: Zuchermann Materialen, s 64 f., ( ibid. ) .

Schürer ignorerer tilgjengelig evidens fra Samaritanene og holder på at kalenderen ble fastsatt ved empirisk observasjon på Mishnahs tid uten noe forutgående kalkulasjon, som de følgende to regler angivelig skal indikere.

(1) mMeg. 1:4, ‘Dersom Megillaen (Esthers bokrull) har blitt lest i første adar, og året er interkalert, må den leses igjen i andre adar’;

(2) mEduy. 7:7, ’(R. Joshua og R. Paipas ) vitnet at året kan erklæres som skuddår ( eng.txt.: leap year ) når som helst i adar; for tidligere kunne dette bare bli gjort inntil Purim. De vitnet at året kunne bli erklært som skuddår på visse vilkår. En gang da Rabban Gamaliel hadde dratt på en lang reise for å få bemyndigelse fra guvernøren i Syria, og han ble lenge borte, ble året erklært skuddår under forutsetning av at Rabban Gamaliel godtok det. Og da han kom tilbake sa han ” Jeg godtar det ” og så ble det et skuddår. ’

Regelen vedrørende lesningen av Esther indikerer ikke at observasjoner var involvert, men heller den stående regel at Esther også må leses i de interkalerte måneder. Det refererer ikke til noen usikkerhet vedrørende interkalasjonen.

Schürer er sikker på at der var absolutt ingen kalkulasjon på forhånd ( Schürer, ibid.,s.593 ).

Den andre referansen ovenfor forsøker å insinuere at proklamasjonen av interkalasjonen i starten bare kunne skje før purim, men denne regelen er fra tidligst post- babylonsk. Interkalasjonene ble gjort kjent ikke senere enn åtte måneder på forhånd hos samaritanene; og saddukéerne hadde ikke noe dårligere kunnskap og system. Det er mer sannsynlig at det rabbinske system ikke hadde noen presis metode som ville blitt akseptert av folket siden det var i motstrid til den bibelske tekst. Dette var etter ødeleggelsen av tempelet uansett.

Regelen som man brukte for å bestemme om man skulle interkalere, eller ikke, er veldig enkel.

Påskefesten, som ble feiret ved fullmåne i nisan (14. Nisan ), må alltid falle etter vårjevndøgn( meta isemerian earinen )... I et fragment av stor betydning for den jødiske kalenders historie og som ble tatt vare på ved Eusebius, karakteriserer Anatolius dette som det enstemmige syn hos alle jødiske autoriterer....Utsagnene til Philo og Josephus er også overensstemmende med dette. Derfor, dersom man ved enden av året så at påsken ville komme før vårjevndøgn , ble en ekstra måned bestemt ( Schürer, ibid., s 593 ).

Schürer innsetter “(14. nisan )” her i den teksten som baseres på det viktige fragmentet fra Anatolius, som han sier viser at 14. nisan må falle etter vårjevndøgn ( jfr. Ante- Nicene Fathers, Vol. VI, s. 147 flg.), og dette blir undersøkt i studien The Quartodeciman Disputes (No. 277). Det har blitt akseptert i det tyvende århundre at 14. nisan kunne falle på vårjevndøgn, men dette trenger ikke være tilfelle, som vi vil se. Det som virkelig var poenget hos Anatolius synes å være at offeret ved enden av den fjortende må komme på fullmånen (eng. txt.: must see the full moon ) og følgelig snakker han om at vårjevndøgn går foran offeret kl 3 p.m. ved enden av 14. nisan og begynne kvelden til den femtende av den første måned. Dette forhold har stor betydning for starten av året. Anatolius gjør også en betydelig feil i denne teksten som involverer start og slutt på usyrede brøds høytid og som motsies av det bibelske kildemateriale og samt samaritanenes og andres praksis ( jfr. ibid. og nr 277 ). Om vi leser Anatolius nøyaktig, ser vi at regelen er at vårjevdøgn må komme før ettermiddagsofferet ( kl. 3 p.m.) på 14. nisan. Om det ikke gjør det, må et år interkaleres. Dette ble og blir beregnet måneder og år på forhånd.

Josephus sier også at det var da solen var i aries ( det første stjernetegn i dyrekretsen – væren ov.anm. ) og dette gjør systemet mer presist og dette faktum utelates. Det er viktig at Schürer noterer at grekerne og babylonierne ( egypterne med sitt solår var ikke innbefattet her ) i århundrer hadde bruk en fastsatt kalender basert på nøyaktige beregninger. Babylonierne hadde en slik kalender under perserne, og samaritanene og saddukéerne bestemte kalenderen lang tid på forhånd ifølge konjunksjonen. Det er umulig at jødene ikke var kjent med dette systemet. Schürers henvisning til staheten til denne kulten stilt til ansikt med annen kunnskap er talende nok, likevel ikke som han hadde tenkt det.

Bare en sammenkobling av kalenderen med den religiøse kultus, og en stahet i opposisjon av denne kultus til alle vitenskapelige reformer, kan gjøre sakenes tilstand i disse forhold forståelig. Men til slutt fikk vitenskapelig forståelse innpass også her, og det gjorde den fra babylon. Babylonerne, Mar Samuel i Nehardea og Rabbi Adda bar Ahaba i Sura, begge fra det tredje hundreår e.Kr. , er rabbinere som nevnes, og som gjorde en spesielt viktig innsats for kalendersystemet. Den sistnevnte hadde nøye kjennskap til nittenårs–syklusen i den forbedrede form som Hipparchus gav den. Introduksjonen til Palestina av en kalender basert på dette tilskrives patriarken Hillel i første halvdel av det fjerde hundreår e Kr.( Schürer, s.594 )

Hvorfor motsatte se seg den kunnskap som hele systemet rundt dem hadde, og som var i deres midte, og som hadde vært i bruk i tempelperioden? Der er et annet svar på dette problemet som Schürer vegrer seg for å gi, og det er et ganske opplagt et. Det empiriske system gjorde rabbinerne i stand til å endre sitt regelverk slik at det kunne tilpasses de byrdefulle begrensningene som ble tillagt troen vedrørende overholdelsen av sabbater, nymåner og fester. Nittenårs-syklusen hadde vært kjent i århundreder og tilbake til oldtiden i østen. For eksempel baserte de sin evne til å lage kart på astronomisk kunnskap som var overlegen den européiske i reformasjonen, og vi har arkeologisk bevis som indikerer at Bar Kochba- opprørerne gjestet Amerika ( jfr. C. Gordin, Before Columbus, London, 1971). Men det var likevel ikke før kalkulasjonssystemet, som gjorde det mulig å bestemme forskyvningene på forhånd, var tilstrekkelig utviklet, at det senere rabbinske system ville akseptere dette. Systemet de brukte i Palestina var ikke grunnet i mangel på kjennskap til kalulasjonene. De hadde slik kunnskap og brukte dette i Palestina gjennom hele tempelperioden. Årsaken lå heller i at de manglet et presist system som ville gjøre det mulig å holde festene og samtidig kunne holde på de byrdefulle tradisjonene som var blitt pålagt. Dette hendte ikke før det fjerde århundre e.Kr.. Uten disse tradisjonene som i seg selv er ( bibelsk sett- ov.anm. ) ugyldige, ville systemet med kalulasjoner fortsatt være intakt som det hadde gjort i århundreder. Dette var tradisjoner som Kristus hadde fordømt fariséerne for.

Det korrekte system for beregning av måneden basert på nymånen er fullstendig forutsigbar. At nymånen bestemmes ved fullt mørke gjør at der blir et større antall trettidagers måneder ( se over ). Påske må alltid falle etter vårjevndøgn. Nymånen (for første måned – nisan ov. anm.) kan komme opptil fjorten dager før vårjevndøgn.

Prosessen rundt nymånen er også relatert til tidevannssytemet. Tidevannet står høyere, og fjæren (havfjæren) blir større når månen og jorden står på linje som ved fullmåne og nymåne ( eng: spring tides ). Flomålet og fjæren blir mindre når månen er i mellomfase/ kvartmåne ( eng.: neap tides ) ( se vedlegg )

Reglene som ble utviklet kan sees som en raffineringsprosess med den hensikt å sette egne tradisjoner over Guds lover i det disse tradisjonene faktisk gjorde det vanskelig å holde de virkelig helligdager.

Argumentet som noen fremholder at kalenderen er jødenens ansvar, som del av Guds Ord ( eng. txt.: Oracles of God ) er en misoppfatning som hviler på en feil anvendelse av Skriftens mening ( jfr. studien The Oracles of God ( No. 184 )).

En annen absurditet ved argumentet om den jødiske autoritet, innenfor de kretser som følger dette argumentet, er dette: dersom dette er tilfelle så må de som anerkjenner denne autoritet, holde pinse på 6. sivan, som de fleste ikke gjør. Faktisk angriper de den jødiske autoritet på dette punkt siden dette er så åpenbart feil. Men dette blir inkonsekvent. Enten er jødene inspirerte og har autoritet, eller så tar de feil. Dersom de har en Gudgitt autoritet i kalenderspørsmål, så må kirken følge dem. Dersom ikke, må kirken sette opp den riktige kalenderen fra Bibelen. Nymånene er sentrale i disse spørsmål. Helligdagene bestemmes fra nymånene og kalkulasjonene har vært presise gjennom århundredene.

Nymånene holdes altså når de er der, ikke ved et system av oppfinnsomhet eller forskyvning.

Argumentet mot å holde nymånene fordi man mener de har blitt umulig å holde på grunn av tilpasninger og forskyvninger pga kalkulasjonen av nymånen i tishri, er basert på falske premisser og er formelt absurde. Slike argument forutsetter at der er en berettigelse for slik praksis, som der ikke er, og så argumenteres det videre fra dette mot å holde en bibelsk forordning som Messias tydelig sier han vil etablere og tvinge alle nasjoner til å holde når han skal regjere fra Jerusalem ( Jes 66:23 ).

Alt kjød skal tilbe Gud på sabbatene og nymånene. Festene er også påbudt som vi ser fra Sak 14: 16-19 . Guds hellige kalender vil bli iverksatt for å kontrollere innhøstninger og matforsyning. Kristus er den samme i går, i dag og i morgen ( Heb 13:8 ). Dersom han vil kreve dette av alle nasjoner da, så krever han det av de utvalgte nå. Argumentene mot nymånene på bakgrunn av jødenes feilaktige praksis vedrørende nymånen i tishri, er basert på at der er en viss berettigelse av Hillelkalenderen med sine forskyvninger, men det er der ikke. Faktisk beviser slike argumenter at Hillel, eller den moderne jødiske kalender, er uforenlig med Guds ord og den korrekte obervans av hans hellig kalender.

Etter at de hadde laget den nye kalenderen, sa Hille II at dennne ville bli stående til Messias’ komme. Dette utsagnet ble gjort fordi det var forstått at den ikke hadde bibelsk basis og at Messias ville måtte bestemme dette. Hillel visste, fra Jes 66:23, at nymånene ville bli gjeninnført når Messias kom og han visste

derfor at det han gjorde ikke hadde validitet i forhold til restaurasjonen i millenniet. Faktum er at Messias aldri ville ha godtatt et slikt system fordi det brøt loven til fordel for tradisjonene. Kristus hadde allerede fordømt de skriftlærde og fariséerne p.g.a. deres tradisjoner allerede rundt tre hundre år tidligere. Kristus fjernet deres autoritet i det han ordinerte de sytti (Luk. 10:1,17)

’Matt 15,2-6 "Hvorfor bryter disiplene dine overleveringen fra de gamle? De skyller ikke hendene før de spiser." 3 Han svarte: "Og dere, hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til deres egen overlevering? 4 For Gud sa: `Hedre far og mor` og: `Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø`. 5 Men dere lærer: `Den som sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en tempelgave, 6 han trenger ikke å hedre sin far eller mor.` Altså har dere satt Guds ord ut av kraft av hensyn til deres egen overlevering.’

Rabbinerne vet at kalenderen er feil og noen er betenkt av den grunn ( jfr. Why Is Passover So Late In 1977? (No. 239). Tuklingen med kalenderen har skjedd til og fra over noe tid. Gud fordømmer nedgraderingen av hans fester i ulike former gjennom Jesaja. Fordømmelsen i Jesaja omhandlet like mye ånden disse festene ble holdt i og den urettferdighet som ble bedrevet i nasjonen før, gjennom og etter, som det vedkom selve tuklingen med kalenderen. Likevel, Jeroboam fikk lære hva Gud tenkte om å utsette fester ( jfr. studien Jeroboam and the Hillel Calendar ( No. 239).

‘Jes 1,13-14 Kom ikke lenger med unyttige gaver! Jeg avskyr offerrøyken. Nymåne og sabbat, kunngjøring av høytider — jeg tåler ikke falskhet og fest. 14 Jeg hater nymånedagene og festene deres. De er en byrde jeg er trett av å bære.’

Vektleggingen her er på deres nymåner og fester. Disse aktivitetene som ble fordømt var ikke Guds nymåner og fester. De hadde blitt pervertert ved mennskene og deres tradisjoner. Dette skjer ved ulike praksiser og holdninger på innsiden, men også ved tidfestningen av nymånene som affiserer plasseringen av festene. En feil nymåne betyr en feil fest og Guds lov brytes. Overholdningen av festene er i seg selv ikke en adekvat grunn for usikkerhet, i forhold til nymånen og festene.

Kalenderen er basert på nymånen. En presis astronomisk hendelse som er fullstendig forutsigbar, og er den hendelse som er nedfelt ved bibelsk lov som basis for å bestemme helligdagssystemet. Denne hendelsen kalkuleres fra Jerusalem for å kunne plassere den innenfor en konsistent jorddag. Den dagen er en tjuefiretimers periode som kalkuleres fra solnedgang ( skumring ) til solnedgang ( skumring ) som ved jevndøgnet, eller med andre ord fra omtrent 6 p.m. til 6 p.m.. Dette er spesielt relevant fra den første måneden ( nisan ) og den syvende ( tishri ) fordi de er nærmest til jevndøgnet.

Jubelåret

Hele kalendersystemet er basert på jubelåret. Jubelåret er en femtiårs syklus som reflekteres i konstruksjonen av tempelet og kirken og den bibelske struktur. Noen senere jødiske og samaritanske forfattere (jfr. Bowman, Samaritan Documents, loc.cit., kap. 2, Tolidah og 3 Mos 25:10,11), har feilaktig forsøkt å lage det til en førtiniårs syklus fra det andre jubelåret og videre. Jubelåret peker hen mot et menneskes liv og hans femti års vekst og modning. Lovene som det er grunnlagt på er omtalt i studien Law and The Fourth Commandment ( No. 256 ). Det er oppbygget av syv sykler på syv år hver. Det blir gitt ekstra stor grøde hvert sjette år slik at sabbatsåret kan holdes ( 3 Mos. 25:3-7 ). Loven leses hvert sabbatsår under løvhyttefesten (5 Mos. 31:10-13 ). Strukturen i lesningen av loven og profetene i sabbatsfesten (laget på grunnlag av året 21/40 (21. år av det 40. jubelår etter Kristus) eller 1998 sabbatens Reading of the Law) forklares i studier om The Law and the Fourth Commandment (Nummer 256 -263); (jfr. også studien The Law of God ( No. L1).

I det førtiåttende året av jubelåret gies det en tredobbel innhøstning i det sjette året av den siste syklus slik at de to årene: sabbatsåret og jubelåret kan holdes (3. Mos 25:21). Dette jubelåret telles fra soningsdagen i det førtiniende år til soningsdagen i det femtiende år eller jubelåret, da alle landeiendommer tilbakeføres til slik de eies av Israels stammer. Alle landverdier kalkuleres på basis av dette ( 3. Mos 25:15 ). Dette året holdes, og jubelåret utbasuneres på soningsdagen i det førtiniende året ( 3. Mos 25:8-9 ) slik at landet kan pløyes og tilsåes til vårinnhøstningen i abib i det første året av det neste jubelår. Dette året ( det 50.) er et åttende, normalt år i syklusen (3 Mos. 25:22).

Jubelåret kommer i årene 24 og 74 fKr. og årene 27 og 77 e. Kr. i hvert hundreår. Det neste jubelåret, det førtiende jubelår etter starten av Messias’ tjeneste og det førtiniende jubelår etter rekonstruksjonen av tempelet og gjenopprettingen av loven under Esra og Nehemia, er i det hellige år 2027/28. Dette året vil starte Jubelårenes Jubelår og det nye millenniums regjering under Messias som 1/50 ( første år av det 50. jubelår etter rekonstr. av tempelet/Esra - ov.anm. )( jfr. Reading of the Law with Ezra and Nehemiah (No. 250); The Meanining of Ezekiels Vision (No. 108) ; Timing of the Crucifixion and the Resurrection (No. 159); og Outline Timetable of the Age ( No. 272 ).

Guds kalender har stått perfekt sammen med hans plan utformet i samsvar med den kalenderen gjennom årtusener. Den er fullkomment i samsvar med hans lov.

Om Gud hadde ønsket forbehold eller justeringer i sitt system, ville han ha gitt klar instruksjon som han har gjort på alle andre aspekter ved sin lov. Der han er taus i en sak, kan vi trygt konkludere at der er ikke er grunnlag for et system som modifiserer hva han har nedlagt. Gud, ikke Juda, har autoritet over de uforanderlige skrifter og sin egen kalender.

Addendum:

Den samaritanske kalender bestemmes ved konjunksjonen. Sammen med saddukéernes og presteskapet gjennom tempelperioden, var det identisk praksis i dette aspekt og også når det gjalt bestemmelsen av pinse som de spesifikt holdt på søndag. Det som ikke er allment forstått er at de avvek i et aspekt, som gjalt bestemmelsen av vårjevndøgnet og starten på året. Denne forskjellen gjorde den samaritanske kalenderen en måned senere enn tempelkalenderen i seksti prosent av tiden, selv om begge ble bestemt ut fra konjunksjonen. Dette aspektet er forklart i den nye utgaven av studien The New Moon and the New Year ( No. 213) og er også drøftet i den siste utgaven av Jeroboam and the Hillel Calendar ( No. 191 ).